Nasjonalisme har vært en konfliktskapende faktor i hele verdenshistorien. Den skaper avstand og frykt, gir grobunn for etnisk uro og krig, og den gir en opplevelse av overlegenhet eller underlegenhet som definerer folk bort fra hverandre.
Men Jesus har heldigvis andre planer for sin menighet enn dette. Guds ord sier at fordi Jesus døde og stod opp igjen, er syndens og dødens makt brutt. Frelsen er en gave som gis til alle som tror på Jesus, uavhengig av bakgrunn og status. Gjennom troen på Jesus er vi ikke lenger å regne som utenforstående:
Derfor er dere ikke lenger fremmede og utlendinger. Nei, dere er de helliges medborgere og Guds familie. (Ef 2,19)
Fra Guds side er alle murer mellom ulike troende revet ned og fiendskap er avlivet (Ef 2,11-17). Beviset på det er at hedninger og jøder ikke lenger er delt i to adskilte grupper hos Guds folk. På Paulus’ tid var skillet mellom hedninger og jøder det skarpeste skillet mellom folkegrupper som fantes. De kunne ikke omgås, spise sammen og langt mindre gifte seg med hverandre.
Menigheten er stedet der ingen blir nedvurdert ut fra hudfarge, sosial status, kultur, alder eller kjønn.
For Paulus var ikke det å være borger i samme rike bare «tomme» åndelige sannheter uten praktisk betydning. Paulus gikk sterkt i rette med Peter da han trakk seg bort fra de hedningekristne i Galatia da noen jødekristne fra Jerusalem kom på besøk. For Peter var røttene til den jødiske kulturen tydeligvis sterkere enn forståelsen av å være ett i Jesus. Paulus godtok ikke dette, og anså dette som hykleri. Han brukte det som et negativt eksempel da han forkynte enheten som troen på Jesus skaper mellom mennesker (Gal 3,28).
Vår frelse bygger på hva Jesus har gjort og ikke på hvem vi er eller hva vi får til. Det betyr at menigheten er stedet der ingen blir nedvurdert ut fra hudfarge, sosial status, kultur, alder eller kjønn. Vi tror derfor at ungdomsmenigheter eller etniske forsamlinger eller norske (nasjonale) kirker er en avsporing. Fra historien om fariseeren og tolleren innser vi vår utilstrekkelighet og tilkortkommenhet (Luk 18,9-14), samtidig som vi ved Guds nåde og kjærlighet innser at frelsen forener oss. Vi omfavner ulikhet og mangfold, og lar ikke frykten og det ukjente sette dagsorden. Dette ble demonstrert på pinsedag da folk med minst 13 ulike språk ble disipler og lagt til (Apg 2,8-11).
Vi får en forsmak på evighetens enhet her og nå.
Jesu tidløse budskap var «Guds rike er nær, vend om og tro på evangeliet» (Mark 1,15). Hans menighet utbrer Guds rike, hvor Jesus bestemmer med sine verdier og sin rettferdighet. Derfor er det ikke plass for å skape skiller som han allerede har revet ned. Der betyr ikke kultur og tradisjoner mer enn vår nye identitet i Jesus Kristus.
Et praktisk utslag ved dette er at barna ikke blir stuet bort i en krok når voksne møtes til det som er viktig, eller at de rike har forrang fremfor de fattige (Jak 2,1-9). Mangfoldet i befolkningen bør gjenspeile seg i menigheten. Men det er en stor forskjell; de elsker hverandre og holder sammen på tvers av kulturelle skillelinjer.
Les også: Menigheten er et liv sammen med Jesus (Terje Dahle).
Jeg håper og tror dette vil være tydelig i perioder hvor nasjonalisme og fremmedfrykt står sterkt i samfunnet. Guds menighet skal være en motkraft mot fremmedfrykt, oppdeling og voksende hat mot andre folkegrupper. Vi skal demonstrere at menigheten består av folk av alle kulturer og språk, og at vi får en forsmak på evighetens enhet her og nå når vi kommer sammen med et felles midtpunkt: Jesus Kristus.
Terje Dahle (leder for Kristent Nettverk) har skrevet seks artikler om Kjennetegnene på Guds menighet – hovedtema i Efeserbrevet til Sennep.net denne vinteren:
