Hva er kirke? Det spørsmålet vil du gi andre svar idag enn det de første kristne ville svart. I dag assosieres det ofte med spesielle kirkebygg, presteklær og ritualer.
Kirken forbindes dessuten med en hierarkisk organisasjon lik mange andre i samfunnet. Leser vi Det nye testamentets skildring av de første menighetene finner vi lite av alt dette, derfor trenger vi å gjenoppdage hva kirke eller menighet egentlig er ment å være. Det vil jeg gå inn på gjennom seks korte artikler på Sennep.net.
Det greske ordet som oversettes menighet eller kirke på norsk er ekklesia. Det var et vanlig begrep på Jesu tid, som betydde «de utvalgte» eller «de som var kalt sammen for å styre».
Sammen er et ord som går igjen i hele Det nye testamentet.
Jesus nevner ordet menighet én gang i evangeliene. Da oppfattet disiplene at menighet var viktig for Jesus, at det var noe den onde ville ødelegge, og at det hadde med relasjoner å gjøre (Matt 16,18 + 18,15-17).
De var en stor kontrast til omgivelsene.
Disiplene hadde til felles at de var øyenvitner til verdenshistoriens viktigste hendelse. De hadde erfart Jesu seier over døden. I Jesu første møte med disiplene etter oppstandelsen, befalte han dem å gå ut med evangeliet. Jesu oppdrag var å vise verden hvem Gud er. Disiplene fikk det samme oppdraget, og Jesus ba dem ta imot Den hellige ånd (Joh 20,21-22). De begynte å forstå hvor revolusjonerende dette var, og det ble forsterket av dåpen i Den hellige ånd på pinsedag. De hadde sett Jesus overvinne døden, men nå erfarte de at Gud bodde i dem ved sin Ånd. Da forstod de at de sammen kunne formidle Jesu liv til verden rundt dem fordi Guds ånd var i hver enkelt av dem.
Derfor er sammen et ord som går igjen i hele Det nye testamentet. De holdt sammen, de spiste sammen, de ba og lovpriste Gud sammen, de studerte Guds ord sammen og de delte det de hadde slik at ingen manglet noe for å leve (Apg 2,42-47). Måten de levde på var tiltrekkende og oppsiktsvekkende, men mange kom til tro på Jesus ved å se, høre og erfare Jesu liv blant dem.
De første disiplene hadde den jødiske kulturen som referanse, og de deltok i de faste tidspunkter for bønn i Jerusalem-menighetens oppstartsfase (Apg 3,1). Men gjennom dåpen i Den hellige ånd hadde de fått erfare at Gud er nær, at han lever i hver enkelt som tror på Jesus, og at alle kan høre fra Gud. Dermed ble ikke evangeliet bare noe jødekristne holdt for seg selv, men det revolusjonerte den gresk-romerske verden.
De kristne var ikke nasjonalistiske.
Måten de var sammen på forandret hele Romerriket. De kristne var ikke nasjonalistiske, hatet ikke folk som var annerledes, var ikke redd for fremmede, foraktet ikke de svake, tok seg av de syke, var rause overfor de som led nød, løftet opp barn, kvinner slaver til likeverdige mennesker og hadde ledere som gikk foran uten å utnytte mennesker til egen fordel. Alt dette var så annerledes at de var en stor kontrast til omgivelsene. De vokste ut av de jødiske røttene, og nådde nye kulturer og nasjoner. Og de provoserte myndighetene fordi de ikke ville tilbe den romerske keiseren. Når de ble satt på valg, valgte de fleste å tilbe og ære Jesus Kristus, selv om de risikerte å lide martyrdøden.
Forståelsen av menighet som fellesskap med Gud og hverandre er kjernebudskap i Paulus sine brev. I Efeserbrevet snakker han om menigheten som borgere av et nytt rike, familie, hus, tempel, kropp, brud og kriger. Alle disse begrepene viser oss ulike sider ved hvordan Den hellige ånd lever gjennom oss sammen og hjelper oss sammen til å gjøre det Gud har befalt. Når vi griper hva dette betyr, blir menighet noe annet enn et tillegg til en travel hverdag eller en fritidssyssel for de spesielt interesserte. Det blir en erfaring av Jesu liv i hverdagen som beriker oss og når nye mennesker med forsoning, framtid og håp.
I Kristus utvalgte han oss før verdens grunnvoll ble lagt, til å stå for hans ansikt, hellige og uten feil. (Ef 1,4)
Terje Dahle (leder for Kristent Nettverk) har skrevet seks artikler om Kjennetegnene på Guds menighet – hovedtema i Efeserbrevet til Sennep.net denne vinteren:
