Nøkkelen til overskuddsliv | Med Rune Ørnes

Det finnes tusenvis av tips til et lykkelig liv rundt oss. Men rådene i Johannes første brev har hjulpet utallige generasjoner av kristne til å bli ekte og sanne mennesker.

Det er mange ting som er viktige for oss kristne, men hva er egentlig det mest sentrale av alt? I dag vil jeg snakke om noe som stikker dypere enn både bibelleseplaner, søndagsmøter, cellegrupper eller gateevangelisering. Jeg vil snakke om relasjonen du har til Gud.

Fellesskapet med Gud er både utgangspunktet, livsnerven og endepunktet for en kristen. Det etableres ved at du overgir deg selv til Jesus og blir født på ny. Deretter fortsetter dette livgivende fellesskapet ved Den hellige ånd og på mange forskjellige måter gjennom hverdagen vår. Uten at dette fellesskapet holdes friskt og rent, vil en aldri oppleve det overskuddslivet som Jesus snakket om og som han har planlagt for oss.

For å snakke om dette vil jeg ta utgangspunkt i Johannes, en av Jesu tolv disipler. Han har skrevet et av Bibelens fire evangelier, tre av brevene og regnes i tillegg som forfatteren av Johannes Åpenbaring. Han var sannsynligvis den yngste av Jesu disipler. Han var dessuten regnet som en av Jesu tre nærmeste, sammen med sin bror Jakob og Simon Peter.

Gjennom tekstene til Johannes avdekkes det en tett relasjonen til Jesus. I det siste kapittelet i Johannesevangeliet omtaler Johannes seg selv i tredje person. Han kaller seg selv for den disippelen som Jesus hadde kjær. Også beskriver han videre: “Det var han som hadde lent seg inntil Jesus ved måltidet og spurt: “Herre, hvem er det som skal forråde deg?”

Johannes lente seg inntil Jesus! Og han beskriver seg selv som den disippelen som Jesus hadde kjær! Johannes opplevde seg dypt elsket av Jesus og han var heller ikke redd for fortelle om det.

Budskapet om kjærlighet gjennomsyrer alt det Johannes skrev og sa. Hieronymus, en teolog og historiker som levde omtrent 300 år etter Kristus skrev følgende om Johannes:

Da Johannes var for gammel til å kunne preke, pleide han å si følgende til de folkene som samlet seg rundt han: «Mine barn, elsk hverandre». Da de spurte hvorfor han alltid sa det samme, svarte han: «Det er Herrens befaling, og hvis dere adlyder den, er det i seg selv nok».

Johannes ble svært gammel og skal være den eneste av Jesu disipler som ikke døde martyrdøden. Han døde en naturlig død, da han var langt oppe i 90-årene og han virket helt til det siste. De bibelske tekstene vi kjenner, var faktisk skrevet da han var veldig gammel.

Det som var fra begynnelsen

I Johannes første brev, kapittel 1, vers 1-4 skriver han følgende:

Det som var fra begynnelsen, det vi har hørt, det vi har sett med egne øyne, det vi så og som hendene våre tok på, det forkynner vi: livets ord. Og livet ble åpenbart, vi har sett det og vitner om det og forkynner dere det evige liv, som var hos Far og ble åpenbart for oss. Det som vi har sett og hørt, forkynner vi også for dere, for at dere skal ha fellesskap med oss, vi som har fellesskap med Far og med hans Sønn Jesus Kristus. Og dette skriver vi for at vår glede skal være fullkommen.

Her sitter den aldrende Johannes og skriver noen av sine siste ord. Han hadde hatt gleden av å vandre med Jesus. Han hadde erfart alle gjennombruddene, miraklene, Jesu død og oppstandelse, himmelfarten, pinsedag og misjonsutbredelsen.

Men han hadde også erfart forfølgelse, frafall, ledere som sviktet, utbredelse av vranglære og menigheter som gikk tilbake. Han kunne hatt hundrevis av tema han ønsket å gyve løs på, men i stedet han gjør noe veldig enkelt. Han drar fokuset tilbake til det som var fra begynnelsen. I evangeliet sitt starter han med å snakke om Ordet, altså Jesus.

Ordet som var hos Gud og som var Gud og hvordan Ordet ble menneske, tok bolig iblant oss og demonstrerte Guds herlighet! Her i brevet sitt sier han: Det som var fra begynnelsen forkynner vi, Livets ord!

Men hva var det som var i begynnelsen da? Jo, Gud! Litt senere i brevet gir Johannes følgende karakteristikk på Gud. “Gud er lys, det finnes ikke mørke i ham.” Og deretter i kapittel fire: “Gud er kjærlighet”.

Med andre ord vet vi at i begynnelsen var det lys og kjærlighet! Det var lys og liv, kjærlighet og fellesskap. Hele vår eksistens kan ses som en direkte konsekvens av kjærligheten og fellesskapet i Guddommen – Faderen, Sønnen og Den hellige ånd.

Johannes fokuserer ikke på spørsmål knyttet til menighetsuttrykk, gudstjenesteform, lederskap, økonomi, Åndens gaver eller evangelisering, selv hvor viktig slike ting kan oppleves. Nei, han drar oss tilbake til det livet og det fellesskapet som var fra begynnelsen.

Fellesskap

Johannes ville forkynne det, slik at også leseren kunne ha fellesskap med Johannes, han som allerede hadde fellesskap med Gud og Guds sønn Jesus Kristus.

Johannes hadde hatt kontinuerlig fellesskap med det som var fra begynnelsen. Han hadde hørt det, sett det og tatt på det. Himmelens herlighet ble åpenbart ved Jesus, han som Johannes hadde fulgt etter, hatt vennskap med, ja til og med lent seg til. Og selv om Jesus nå var i himmelen, var fellesskapet fremdeles tilgjengelig og samtidig åpent for enda flere.

Johannes inviterer til fellesskap med Gud! Men hvordan kan vi få dette fellesskapet?

Er det gjennom timer i bønn og lange sekvenser i Guds ord. Er det ved å springe på alt av kristne møter og lytte til Youtube-undervisning dagen lang? Er det dette som etablerer fellesskap med Far?

Vandre i lyset

I Johannes første brev, kapittel 1, vers fem leser vi:

Dette er budskapet vi har hørt av ham og forkynner for dere: Gud er lys, det finnes ikke mørke i ham. Sier vi at vi har fellesskap med ham, men vandrer i mørket, da lyver vi og følger ikke sannheten. Men dersom vi vandrer i lyset, slik han selv er i lyset, da har vi fellesskap med hverandre, og blodet fra Jesus, hans Sønn, renser oss for all synd.

Dersom du har tatt i mot Jesus, vendt om fra synd og latt deg døpe, har du per definisjon fellesskap med Gud. Da Jesus ble døpt, kom det en stemme fra himmelen som sa: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede.»

Sånn er det for oss også! Fellesskapet med Far etableres ved tro! Gud sier at du er hans datter eller hans sønn, og at han kjenner glede ved deg. Romerbrevet kapittel 8 forteller oss at Den hellige ånd og vår ånd, sammen vitner om at vi er Guds barn! Fellesskapet er et faktum ved tro.

Men dersom du likevel fortsetter å vandre i mørket, har du et problem. Det finnes ikke mørke i Gud, noe som gjør at det mørket du eventuelt vandrer i, skaper distanse. Det er ikke Gud som beveger seg bort fra deg! Han er den samme. Men din og min vandring kan føre oss bort fra Far. Og fører det oss bort fra fellesskapet med Far, skaper det også distanse til brødre og søstre.

Vårt privilegium er heldigvis å vandre i lyset. Gjør vi det, har vi virkelig fellesskap med Gud. At vårt kristenliv ser bra ut i det ytre, på sosiale medier eller på scenen i gudstjenestene våre vil reelt sett ikke hjelpe oss. Det eneste som hjelper, er å befinne seg i lyset.

Du kan ha det travelt med mange gjøremål, men når du vandrer i lyset vil du likevel kjenne det dype fellesskapet med Gud. Det kan være bråk og forstyrrelser, men vandrer du i lyset, vil du likevel merke at ditt indre er i fred og balanse. Fellesskapet med Gud er ikke avhengig ytre omstendigheter. Men det er avhengig av lys.

Renselse

Videre snakker Johannes om renselse fra synd! Men trenger vi virkelig renselse? Er ikke vi blitt gjort hellige og feilfrie ved Jesu forsoning på korset, en gang for alle? Jo, definitivt. Men la oss likevel lese videre i samme brev, kapittel 1,8-2,2:

Sier vi at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss. Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett. Sier vi at vi ikke har syndet, gjør vi ham til en løgner, og hans ord er ikke i oss. Mine barn, dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde. Men om noen synder, har vi en talsmann hos Far, Jesus Kristus, Den rettferdige. Han er en soning for våre synder, ja, ikke bare for våre, men for hele verdens.

Dette skriver Johannes til kristne! Han tar et enkelt oppgjør med folk som allerede tror de er perfekte! Dersom vi tror vi er perfekte, da bedrar vi oss selv. Vi også trenger å bekjenne våre feiltrinn, slik at Jesus kan rense oss! Vi er tilgitt for alle overtredelser, men vi trenger samtidig en kontinuerlig renselse.

Da Jesus ville vaske disiplenes føtter, prøvde Peter først å nekte. Da Jesus svarte at dette var nødvendig for at Peter skulle ha del i Jesus, ville plutselig Peter at Jesus skulle vaske både føtter, hender og hodet også. Da sa Jesus: “Den som er badet, er helt ren og trenger bare å vaske føttene”!

Vår kontinuerlige renselse, er å la Jesus vaske vekk den skitten som fester seg til oss i livets vandring. Vi er rene, men føttene kan dessverre skitnes til av forskjellige grunner.

Bekjennelse

En viktig ingrediens i renselsen er bekjennelse. Bekjennelse starter med en erkjennelse av de faktiske forhold. Gud vet alt. Vi kan ikke skjule noe for Gud, men likevel kan det være fristende å prøve å unngå sannheten. Vi kan argumentere ivrig i vårt indre om at det vi gjorde eller det vi sa ikke var så ille.

Imens venter Gud på den enkle erkjennelsen som fører oss til den viktige bekjennelsen. Dersom det du gjorde, utelukkende var i dine tanker, kan du helt enkelt bekjenne det for Gud og be om tilgivelse og nåde. Dersom det handlet om ord eller gjerninger mot et medmenneske, må du faktisk ordne opp der også. Så kan du gå framfor Gud og be om tilgivelse.

Men noen ganger kan faktisk bekjennelsen føre til en konsekvens. I så fall må vi be Gud om styrke og nåde, både til erkjennelsen, bekjennelsen og konsekvensen. Det er bedre å legge korta på bordet og stå med ren samvittighet framfor Gud, enn å leve i skjul med skam og fordømmelse.

Synd

Johannes skriver disse tingene for at vi ikke skal synde! Med andre ord har du og jeg egentlig anledning til å ta gode valg. Vi trenger ikke synde! Om du har gitt deg over til Gud og er blitt fylt med Hans ånd, har du alt du trenger for å stå imot synd. Du er ikke lengre slave!

Men fremdeles sier Johannes at dersom vi likevel synder, trenger vi å bekjenne syndene og bli renset av Jesus Kristus. Grunnen er enkel! Hvis vi ikke vandrer i lyset, har vi ikke fellesskap med Far! Og dersom vi ikke har fellesskap med Far, har vi heller ikke fellesskap med hverandre.

Dette er alvorlig. Går det virkelig an å ha fellesskap uten å ha fellesskap? Kan en virkelig gå på møter og gudstjenester, uten virkelig å ha fellesskap. Ja, det gjør det. Du ser helt vanlig ut. Du har de samme klærne, det samme smilet, de samme klemmene og det samme uttrykket i lovsangen. Men på innsiden er det tungt, mørkt og trist.

Fellesskap uten fellesskap er tappende og slitsomt. Det fører oss lengre og lengre ut på siden. Kilden på innsiden som skulle vært utgangspunkt til både glede og fred, åndelige frukter og åndelige gaver tettes sakte, men sikkert igjen. Overskuddslivet i Ånden tørker inn og du befinner deg plutselig i ørkenen.

Fellesskapet med Far er utgangspunktet for alt! Dette var en lærdom Johannes fant tidlig og som fulgte han livet ut. Også visste han at kjærligheten fra Gud var det som gjorde at han selv var i stand til å elske andre. Og han visste at det som var fra begynnelsen, også var det som skulle fylle alt til slutt. Lyset og livet! Kjærligheten og fellesskapet!

Har kristenlivet ditt blitt et pliktløp, med lesing, vitnetjeneste, møter og oppgaver? Eller handler det kanskje mest om teologiske diskusjoner og uenigheter med andre troende? Eller har du kanskje havnet i fordømmelse på grunn av ubekjent synd?

Johannes drar oss tilbake til Far, til en vandring i lyset med Han som er lys! Han som er kilden med levende vann som skulle renne friskt fra hjertene til den som tror. Vi er kalt til fellesskap med kilden! Og først med utgangspunkt i det, er vi i stand til å ha ekte fellesskap med hverandre.