Tror du på Guds allmakt? Og på menneskets frie vilje? Bibelen inneholder mange slike paradokser. Heldigvis trenger vi ikke å velge bort sannheter for å få troen til å gå i hop. Tilliten til en stor Gud gjør at vi kan leve godt med ubesvarte spørsmål.
For en stund siden var jeg på et todagers seminar om helbredelse. Innledningen til seminaret gikk omtrent slik: «Bibelen budskap om helbredelse er lett å forstå. Mange mennesker gjør Gud mystisk og Bibelen ulogisk. Disse to dagene skal jeg vise dere hvor enkelt og forståelig Bibelens budskap om helbredelse er slik alle som er her erfarer helbredelse. Når dere har hørt det jeg forkynner, vil dere ikke ha noen ubesvarte spørsmål». På slutten ble det åpnet opp for spørsmål. Og da kom det uunngåelige dilemmaet.
Å omfavne paradokser og opplevde selvmotsigelser beriker livet og skaper perspektiv for oss.
Hvis alt kan forklares, må det finnes en forklaring på de ubesvarte spørsmålene i møte med sykdom og for tidlig død. Disse spørsmålene blir ofte større med årene når livets harde realiteter treffer oss gjennom meningsløse dødsfall, ulykker og sykdom. Når alt skal forklares, må en finne noen å legge ansvaret hos. Om man ikke velger å skylde på Gud, må det være noe galt med oss. Dermed går folk hjem fra slike seminarer med flere spørsmål enn da de kom.
Åpenbaring
Tro i kristendommen er en åpenbaringstro. Det betyr at vi ikke kan forstå evangeliet uten at Gud gir åpenbaring. Det var det Peter opplevde da han svarte på spørsmålet fra Jesus om hvem Menneskesønnen var (Matt 16,15–17). Peter svarte at Jesus er Guds sønn. De fleste så på Jesus som en stor profet fordi han gjorde mange tegn og under. Ingen hadde tidligere erfart å se Gud komme til verden som et menneske. Derfor var det åpenbaring fra Gud som gjorde at Peter satte navn på hvem Jesus er.
Himmelsk balanse er å leve i polariteten mellom ekstreme sannheter.
Hebreerbrevet sier at i tro forstår vi at verden ble skapt ved Guds ord, og at det vi ser, har sitt opphav i det usynlige (Hebr 11,3). Tro på Gud og forståelse av evangeliet kan vi ikke lese oss til. Mental styrke og kapasitet strekker ikke til i møte med den allmektige. Vi er avhengig av at Gud gir oss å gripe det. Paulus sier at det naturlige mennesket ikke tar imot det som har med Gud å gjøre. Det er tåpelig og ulogisk i menneskelige øyne (1 Kor 1,18–2,16). Men heldigvis gir Gud oss å kjenne ham, slik at vi forstår ut over våre menneskelige begrensninger.
Jesus inviterer oss til en relasjon med seg (Joh 15,15, Åp 3,20). Han vil ha fellesskap med oss, og etterfølgerne av Jesus er en familie med Gud som Far. Når fellesskapet med Gud gjør oss mer kjent med ham, ser vi mer og mer av Guds storhet, kraft og herlighet. Da kan vi leve med ubesvarte spørsmål uten at det går utover vår tillit og tro på Gud.
Dette ble tydelig for meg da Lise og jeg for noen år siden møtte ei kvinne 30–årene som satt i rullestol pga MS. Hun hilste på oss og spurte om hun kunne be for oss. Hun var en del av bønneteamet i menigheten. De møttes flere ganger i uken for å be for folk som kom til menigheten og for henvendelser som kom på telefon. Hun fortalte at hun hadde sett flere mirakuløse helbredelser, blant annet flere med kreft som hadde blitt helt frisk etter forbønn. Hun fortalte det med et smil, og da jeg spurte henne om hva hun tenkte om sin situasjon, så hun på meg, smilte og sa; «I know my Dad, Father God».
Unngå grøftene ved å gripe paradoksene
Vi som følger Jesus må gripe mange paradokser – tilsynelatende selvmotsigelser – men som ikke er det fra Guds perspektiv. Vi ser det i kirkehistorien der menneskelige forsøk på å gripe Guds sannheter innenfor vår begrensede forstand, har ført til mye splittelse og sekterisme. Debatten som førte til forståelsen av treenigheten de første århundrene etter Jesu oppstandelse viser dette tydelig.
Vi kan leve med mange ubesvarte spørsmål som vi slipper å rasjonalisere bort slik at vi blir kyniske.
Troen på at Gud er allmektig, alle steds nærværende og skaper av universet, betyr at vår kapasitet er begrenset sammenlignet med Gud. Det betyr ikke at vi ikke skal bruke våre evner til å utforske og utvikle verden. Men det setter klare begrensinger. Det å tro at en ut fra vitenskapelig forskning kan forklare skapelse og opphav er som å lete etter den bortkomne nøkkelen under lyset av lyktestolpen, selv om nøkkelen forsvant da man gikk gjennom skogen på vei hjem. Mesteparten av veien man gikk var i mørke, men fordi det bare er under lyktestolpen det er lys, velger man å lete der. Dette til tross for at sannsynligheten for at det den befinner seg der er minimal.
Bibelen sier at vi har fått Den hellige ånd for at vi skal forstå hva Gud har gitt oss (1 Kor 2,12). Jesus sa til disiplene at de ikke skulle bli overlatt som foreldreløse, men at Ånden skulle komme til dem. Det ville være uforståelig for verden, men de skulle kjenne Gud og erfare Hans nærvær i livet. Derfor er livet med Jesus et liv der vi bruker vår kropp, forstand, vilje og ånd til ære for Gud.
Ja takk, begge deler
Å omfavne paradokser – opplevde selvmotsigelser – beriker livet og skaper perspektiv for oss. Det som i menneskelig forståelse er balansert, er i Guds målestokk for trangt. Himmelsk balanse er å leve i polariteten mellom ekstreme sannheter. Det ser vi gjennom hele Bibelen.
Gud skapte mennesket til mann og kvinne for at de skulle leve sammen og bli til mange familier og nasjoner. Alle som har vært i ekteskapssamtaler erfarer at det som i starten opplevdes som berikende og spennende, på et tidspunkt ble vanskelig og krevende. Å forstå hverandre i Guds lys gjør at vi lever sammen i kjærlighet og gjør forskjellene til en berikelse i samlivet. Det er fruktbart, for kjærlighetspolariteten mellom kvinne og mann gir barn. Samliv mellom to av samme kjønn er ufruktbart og naturstridig.
Mental styrke og kapasitet strekker ikke til i møte med den allmektige. Vi er avhengig av at Gud gir oss å gripe det.
Anatomien forteller oss at menneskets to hjernehalvdeler fungerer adskilt og sammen i en helhet og harmoni som er bemerkelsesverdig. Jo mer hjerneforskningen oppdager, desto mer spennende blir det i lys av forståelsen av at Gud i skaperverket har lagt ned en topolet dynamikk, der de to polene skal fungere sammen.
Bibelen sier at vi skal være levende steiner (1 Pet 2,5). Begrepet levende stein viser at Gud tenker annerledes enn oss. For mennesker er stein noe som er dødt og statisk. Mens Gud tenker på det som levende og dynamisk.
Det har alltid vært en kamp i Guds menighet rundt forholdet mellom nåde og sannhet. Tendensen til å «velge side» har alltid ført til vranglære og mangel på liv.
Det ser vi i møte med grunnleggende læresetninger som kristentroen bygger på. Vi tror på Guds allmakt og på menneskers frie vilje. Vi er ansvarlig for vårt eget liv. Vi står til ansvar for Gud med vårt liv og må svare for vår respons på Guds kall til frelse. Vårt svar har evige konsekvenser. Men det endrer ikke troen på at Gud er allmektig. Han gjør hva han vil, når han vil med hvem han vil. Det å velge mellom disse sannhetene er veien til vranglære. Sannheten er «ja takk, begge deler».
Johannes skriver at Jesus kom med nåde og sannhet (Joh 1,17). Det har alltid vært en kamp i Guds menighet rundt forholdet mellom nåde og sannhet. Tendensen til å «velge side» har alltid ført til vranglære og mangel på liv. Enten har tyngdepunktet blitt våre gjerninger for Gud, og det har ført til loviskhet og selvstrev. Eller så har betoningen på Jesu nåde blitt så endimensjonal at det har endt i umoral og mangel på lydighet. I våre dager har begrepet «supergrace» eller «hypergrace» fått stor oppmerksomhet, og er nok et eksempel på det å løfte fram kristne sannheter på en så endimensjonal måte at det blir vranglære. Hypergrace går i korte trekk ut på at en ikke tror på en hellig og nådig Gud på samme tid. Jesu nåde kommer uten omvendelse, og mye av Bibelens innhold blir luket ut som irrelevant fordi Gud ikke lenger dømmer.
Vi er skapt i Guds bilde – vi skaper ikke Gud i vårt bilde
Det å si ja til Guds storhet og allmakt åpner opp livet, gir perspektiv og hindrer oss i å bli middelmådige og snevre. Når vi gjør det, blir vi medarbeidere i Guds rike og vi finner en vei i mange av paradoksene vi møter. Vi tror på:
- Guds ånd og Guds ord
- Enhet og mangfold
- At vi er død fra oss selv og at vi deler med frimodighet det vi ser
- Guds ordning og autoritet og at vi lever ut fra vår samvittighet og tro
- Lederskap, styring og åndens gaver som alle er kalt til å fungere i og som gir retning og ledelse
- Individuelt kall og ansvar, og at vi er kalt til å tjene sammen og leve i pakt
- Utrustning av Den hellige ånd og naturlig utrustning
- Åndens ledelse og planer, og struktur
- Frihet i Kristus og det å stå under tilsyn av eldste
- Raushet, giverglede, nøkternhet og nøysomhet
Lista kan gjøres mye lengre. Poenget er at Jesus inviterer oss til et liv i fellesskap med Ham. Da får livet perspektiv, blir mangfoldig og vi ser dybdene i fellesskapet mellom forskjellige mennesker. Vi kan leve med mange ubesvarte spørsmål som vi slipper å rasjonalisere bort slik at vi blir kyniske, og Guds rike går fram. Da vil Jesus bygge sin menighet, en menighet som gjenspeiler Guds storhet og kraft på jord.
