Peker naturen mot Gud?

Hvordan går vi frem for å besvare et så vanskelig spørsmål? Hvorvidt vi tenker at naturen peker mot Gud, avhenger veldig av hva vi tenker naturen er og hvordan den eksisterer i utgangspunktet. På den ene siden kan man tenke at naturens godhet og skjønnhet, med all dens storhet og mangfold av livsformer, symmetrier og harmonier, peker i retning av Gud. Vi har blitt gitt en mulighet til en tilværelse, fylt med gleder, meningsfulle oppgaver og vakre opplevelser.

På samme tid kan vi vise til at denne naturen tillater store grusomheter. Mennesker, som visstnok skal være skapt i Guds bilde, er kapable til å utøve den mest brutale ondskapen mot hverandre, mens naturkatastrofer skaper død og lidelse uavhengig av våre gjerninger. Evolusjonsmekanismene som frembrakte oss virker å vise oss en natur sentrert rundt død, vold og knapphet. Ja, selv i dag bidrar vi på ulike måter med å ødelegge kloden og gjøre tilstanden verre for dem som allerede har minst. Hvis ikke det skulle være nok, går universet vårt uansett mot en varmedød som vil utslette alt liv.

Mennesker, som visstnok skal være skapt i Guds bilde, er kapable til å utøve den mest brutale ondskapen mot hverandre

Slike resonnementer ble gjort til et poeng i en nylig NRK-episode om «Gud» i podkasten «Burde vært pensum». Programleder var den agnostiske filosofen Einar Duenger Bøhn, som oppsummerte hva han syntes var beste argumenter for og mot å tro at Gud finnes. På vektskåla for, plasserte han fininnstillingsargumentet, mens eksistensen av ondskap mener han veier mot at vi lever i en natur skapt av en god, allmektig og allvitende Gud.

Fininnstilte naturlovskonstanter gir forklaringsproblem

På en måte er disse argumentene to sider av samme sak, hvor Gud betraktes i rollen som universets sjefsingeniør. En sak som anerkjenner at universet virker fininnstilt, men ikke fininnstilt nok. Riktignok er det tilsynelatende et mirakel at vi lever i et univers som ikke bare kunne ekspandere og gi rom for grunnleggende kjemiske reaksjoner, men også legge til rette for muligheten for utviklingen av avanserte livsformer som vår. Når man studerer de fastlagte konstantene i et mangfold av det vi kjenner som naturlover, virker disse å være fininnstilte. Dette er å ligne med at vi må ha truffet en ufattelig liten blink på en gigantisk, kosmisk målskive. En detektiv som kom til dette åstedet for å undersøke, ville hatt god grunn til å tenke at her var noe «rigget i stand» av en bakenforliggende aktør.

Dette er å ligne med at vi må ha truffet en ufattelig liten blink på en gigantisk, kosmisk målskive.

Bøhn er ikke eneste skeptiker som tenker at fininnstillingsargumentet er interessant. I godt selskap med ateister som Michael Ruse og Christopher Hitchens. Ja, selv Richard Dawkins har uttalt at spørsmålet om opphavet til fysikkens lover er et «veldig dypt» spørsmål som «nærmer seg et godt argument».

Analogiene vi bruker når vi snakker om naturen, har til alle tider reflektert vår teknologiske utvikling. En moderne talemåte, som i økende grad vokste frem mot den industrielle revolusjonen, er at naturen er å ligne med en maskin. Her bærer ingen av delene noen dypere hensikt i seg selv, men dersom vi setter dem sammen (og smører med riktig olje), går tannhjulene rundt likevel.

Les også: Ateistene som ombestemte seg #2 C.S. Lewis (Børge Bentsen)

Det er derfor ikke uventet at William Paley (1743-1805) bruker nettopp bildet av et urverk i sitt berømte designargument, som agnostiske Bøhn er en uventet forsvarer av. Paley tar oss med på en spasertur på stranda. Hvis han støter foten i en stein, ville han ikke stilt spørsmålstegn. Men dersom han fant en fullt fungerende klokke på stranda, ville det konfrontert oss med alle mulige spørsmål som steinen ikke ville. Kompleksiteten av delene til urverket, satt sammen for å utfylle en klar, avansert funksjon, ville tvunget oss til å mistenke at en intelligent designer står bak. Paley fortsetter med å forlenge argumentet fra klokken til ulike deler av den naturlige verdenen, ved å vise at behovet for en designer like fullt gjelder for disse delene av naturen. Mange mener at Darwin tilbakeviste dette argumentet noen tiår senere. Men det er en forhastet konklusjon, mener Bøhn, fordi også rammeverket evolusjonsprosessene foregår innenfor kan sies å være designet. Og i hvert fall med den moderne fysikkens oppdagelser om fininnstilte lover, kan argumentet sies å ha fått ny kraft.

Kompleksiteten av delene til urverket, satt sammen for å utfylle en klar, avansert funksjon, ville tvunget oss til å mistenke at en intelligent designer står bak.

Kan en god Gud tillate naturens ondskap?

Samtidig er det ondes problem en slags respons på at universet ikke er enda mer fininnstilt. Hva hjelper det at den tidlige distribusjonen av orden i systemet av masse og energi i universet er justert innenfor en margin av 1010^123, et tall for stort til at noe menneske kan skrive det, når mennesker utfører folkemord, voldtekt, når barn dør av beinmargskreft, og når psykiske lidelser gjør tilværelsen nær ulevelig for mange? Hvis Gud startet bryet med å justere – kunne ikke Gud da gjort det enda bedre? Hvordan kan Gud sies å være perfekt, dersom vi høyst uperfekte mennesker kunne forklart hvordan Gud burde justert bedre?

Vi kan kanskje ta den enda lenger. Hvis en god, allmektig og allvitende Gud har tatt seg bryet med å fininnstille universet, ville vi kanskje forventet at enhver lidelse var umulig, slik som å tråkke på en legokloss eller nærme seg et kjøpesenter i julestria?

Hvis Gud startet bryet med å justere – kunne ikke Gud da gjort det enda bedre?

Så hva skal vi konkludere med på bakgrunn av denne evidensen? Har vi grunn til å tenke at det står noen bak fininnstillingen eller ei? Skal vi tenke at det i så fall kanskje er en slags gudelignende skikkelse, men at denne ikke virker særlig god eller smart? Hva forteller naturen oss?

Argumentasjon som forutsetter for mye

En innvending man kan gi mot hele denne tenkemåten, er at den tillater for mye. Det er forståelig hvorfor argumenter som fininnstilling er populære. Den skaper et inntrykk av vitenskapelighet, som er et fleksibelt, magisk ord som gir troverdighet i våre tider. Men hvis vi skal si noe mer om hvorvidt naturen peker mot Gud, må vi først undersøke mer fundamentale spørsmål som alle disse argumentene forutsetter: Nemlig at det allerede eksisterer et noe – at dette noe har en struktur som gjør at vi meningsfullt kan gjøre rede for den – og at mennesket har tilstrekkelige kognitive evner til å kunne si noe om det.

Naturen er ikke å ligne med et stort urverk eller selv en datamaskin.

Hvis tanken om natur som mekanikk reflekterte vår tidsånd, vil et mer klassisk bilde av naturen avvise at slike maskinanalogier kan tas for bokstavelig. Naturen er ikke å ligne med et stort urverk eller selv en datamaskin. Naturen er ikke først og fremst en sammensetning av noen minste bestanddeler, fundamentalpartikler utstrakt i tid og rom, som tilfeldigvis er justert til å finne sammen til noe vi forstår som vakkert og meningsfullt. Nei, naturen selv er et symbol, hvor trær og blomster, sjøer og skoger, symfonier og serenader, stjerner og planeter, mennesker og mus, har en funksjon som først og fremst er å peke forbi seg selv.

Tanken om at naturen kunne eksistere alene, som et lukket system, fødevuggen til det vi gjerne kaller moderne ateisme, var utenkelig før teologiske ideer i middelalderen kulminerte i et slikt, nytt natursyn frem mot 1600- og 1700-tallet. Storparten av tenkere, på tvers av kultur og tradisjon, hadde vært enige om at naturen er fundamentalt avhengig av noe forut for seg selv. Ingenting i naturen, eller naturen som helhet, har egenskaper som gjør at den i seg selv kan forbli i eksistens eller – utrette en eneste forandring. At en betinget natur ikke skulle være betinget av noe annet enn natur, var ikke en idé verdt å ta på alvor.

At en betinget natur ikke skulle være betinget av noe annet enn natur, var ikke en idé verdt å ta på alvor.

En hedning som Aristoteles, en kristen som Aquinas eller den hinduistiske Nyāya-tradisjonen, kunne derfor sammen argumentere for at en enkel observasjon av naturen som sammensatt og foranderlig er nok til å lede til konklusjonen av en ultimat størrelse med intellekt og vilje. Det samsvarer med hva vi kaller Gud. Dersom denne tankegangen er korrekt, vil en radioaktiv nedbrytning, et eplefrø som vokser til et tre, en varm kaffekopp som blir kald, eller min mentale vandring fra en tanke til en annen, være tilstrekkelig til å erklære et «game-over» for alle ateister.

Diskusjon fra ulike utgangspunkt

Om dette er korrekt, gir det grobunn til langt sterkere argumenter enn både fininnstilling og det ondes problem. En argumentasjon som forsøker å vise sannsynligheter, erstattes av en som ønsker å vise nødvendigheter. Et bilde som får oss nærmere å tenke om Gud som urmaker, avløses av et bilde av Gud som kontinuerlig skaper og opprettholder som underligger absolutt all virkelighet. Gud er ikke her en mekaniker som må justere de ulike bitene til å passe sammen best mulig, men en musiker som skaper tonene med sin hånd i hvert eneste øyeblikk av deres flyktige levetid. Hvis vi kan demonstrere Guds eksistens ut fra enkle observasjoner om at noe finnes eller forandring skjer, kan eksempelvis ikke det ondes problem være et argument mot Guds eksistens, siden argumentet allerede må forutsette at noe eksisterer og forandres. Det vil i høyeste grad fremdeles være et problem, men heller et internteologisk problem som gir grobunn til diskusjoner om Guds natur og relasjon til skaperverket.

Gud er ikke her en mekaniker som må justere de ulike bitene til å passe sammen best mulig, men en musiker som skaper tonene

Så det virker tydelig nå at forut et spørsmål som «Peker naturen mot Gud?», må vi diskutere hva naturen er. Det er avgjørende for hvordan vi tenker videre. For natursynet som ga grobunn til moderne ateisme har ikke nødvendigvis særlig stor forklaringsstyrke, og det viser i hvert fall at ateisten ikke står i en nøytral utgangsposisjon hvor hen kan være lat og overlate bevisbyrden til sine religiøse venner.

Hvor man kan starte en diskusjon, avhenger gjerne av hvem man samtaler med. Mens hedningen Aristoteles og kristne Aquinas er enige i mye av sin naturforståelse og kan fortsette rett til en diskusjon om Gud, er en klassisk kristen og en moderne ateist ofte uenige om selv disse mest grunnleggende ting.

Les også: Er alle bibeloversettelser like gode? (Lars Ruben Osland)

Filosofer liker å oppklare slike definisjoner før en diskusjon kan starte. Kanskje må vi derfor starte med å stille den moderne nordmannen det kjedelige spørsmålet: «Hva er natur?».