For omtrent ett år siden gjorde jeg det mest radikale jeg noen gang har gjort. Jeg flyttet for meg selv. Og da mener jeg helt for meg selv. Planen var klar. Jeg skulle bo alene i en i ett år med én hensikt: å bruke mer tid med Gud.
Dette var ikke bare en fiks idé jeg fikk – dette var noe jeg opplevde Gud kalte meg til å gjøre. Som den hardtarbeidende, og til tider overoptimistiske personen jeg er, hadde jeg snart planen for min nye hverdag klar:
- Jeg skulle starte dagen med bibellesing, hver dag.
- På ettermiddagene skulle jeg be og lovsynge i hvert fall i en time de fleste dager.
- I tillegg skulle jeg også ha masse besøk, og folk som kom skulle bli berørt og fylt av fred, fordi Guds nærvær skulle hvile så sterkt over leiligheten. Såpass kunne jeg få til.
Det viste det seg at dét kunne jeg ikke få til. Ganske raskt etter at jeg fant leilighet fikk jeg en fulltidsstilling i barnehage, og dermed var det gjort. Mine planer og forestillinger om hvor fin og salig hverdagen min skulle bli forsvant raskt ut vinduet.
Jeg følte meg totalt mislykket, for jeg hadde jo på ingen måte gjort det Gud hadde kalt meg til – nemlig å bruke mer tid med han.
Dagene mine ble seende omtrent slik ut:
- For å rekke jobb sto jeg opp grytidlig. Jeg stirret tomt ned i Bibelen og mumlet en bønn for dagen med dagens frokost i munnen. Det var den bibellesningen.
- På ettermiddagen sluknet jeg fort på sofaen. Etter en hel dag med femten småbarn hengende rundt beina mine var det ikke mye igjen av meg. Og slik røk den bønnestunden.
Ikke hadde jeg særlig mye besøk heller. Å invitere masse folk hjem var det siste jeg ville. Det var nok med de femten bittesmå menneskene jeg prøvde å ta vare på hver eneste dag på jobb.
Men Den hellige Ånd begynte sakte men sikkert å åpenbare Guds egentlige plan for året mitt: at jeg skulle lære å leve et helt liv med Gud.
Etter tre-fire måneder med denne syklusen holdt følelsen av dårlig samvittighet på å spise meg opp. Det var ikke det at jeg ikke leste i Bibelen, ba, eller brukte tid med Gud. Men jeg leste jo ikke nok i Bibelen. Jeg ba jo ikke nok. Jeg hadde nesten ikke hatt en eneste lovsangsstund i den bittelille stuen min. Jeg følte meg totalt mislykket, for jeg hadde jo på ingen måte gjort det Gud hadde kalt meg til – nemlig å bruke mer tid med han.
Men Den hellige Ånd begynte sakte men sikkert å åpenbare Guds egentlige plan for året mitt: at jeg skulle lære å leve et helt liv med Gud. At bønn og lovsang og bibellesning er viktig, ja, men at Gud ønsker å være en del av alt jeg gjorde. At alle deler av livet er like viktig for han.
Jeg lærte at til og med når jeg er så utslitt at jeg slukner på sofaen kan jeg gjøre det med Jesus. Ved å enkelt og greit takke han for arbeidet som hadde slitt meg ut – arbeid er jo bra! –, takke han for muligheten til å hvile, og erkjenne og bekjenne at han er med meg i alle ting, tar jeg han med, også i slitenheten.
Da jeg oppdaget at jeg i hadde skilt det “åndelige” fra det hverdagslige, forsto jeg at jeg hadde misforstått. Fordi jeg i tillegg tenkte at bare det “åndelige” er godt nok – at det er da jeg virkelig bruker tiden min riktig og kan være sammen med Gud – viste det seg at jeg hadde bommet totalt. Midt i jobb, matlaging, husvask (ikke spesielt åndelige aktiviteter) har jeg alltid muligheten til å være med Gud. Uansett hva jeg gjør kan jeg takke han, be til han, lytte til han. For Gud eksisterer ikke det skillet mellom “åndelig” og “uåndelig” som jeg ubevisst lager selv.
Jeg vil erkjenne og bekjenne at Jesus er med meg i alle ting, og at jeg gjør alt til hans ære.
Gud ønsker å være en del av hele livet vårt (Rom 12,1-3 MSG), og han blir ikke skuffet eller overrasket dersom vi må hvile litt på sofaen før vi åpner Bibelen. Han har formet oss fra mors liv (Sal 139, 13-14), og vet jo aller best hvordan vi fungerer. Når man lever som et menneske er man garantert at energinivået vil svinge, følelseslivet vil svinge, og livet vil gå i sesonger (Fork 3,1-8). Det vet Gud. Og han vil være en del av alt.
Nå ser planen min for hverdagen omtrent slik ut:
- Jeg vil fortsette å lese Guds ord, be, lovsynge og takke Gud – for det vil alltid være viktig.
- Når jeg ikke gjør det, vil jeg også takke Gud for hva det enn er jeg holder på med – om det er jobb, matlaging eller støvsuging.
- Jeg vil erkjenne og bekjenne at Jesus er med meg i alle ting, og at jeg gjør alt til hans ære.
