Slik takler jeg kritikk

Arne_Olav_Roe_portrettbilde

Vi spør Marie, Arne Olav og Siri: Hvordan takler du kritikk? 

Tre:enig?

Tre:enig? er den nye spalten på Sennep.net hvor vi spør tre personer i ulike livssituasjoner hvordan de takler en gitt problemstilling eller spørsmål.

Marie Gjerde (26) – Student

Jeg kan på ingen måte si at jeg elsker å bli kritisert, men jeg har fått et mer nyansert blikk på kritikk. Nå sorterer jeg i større grad mellom kritikk som hjelper meg å vokse og kritikk som kan være ødeleggende.

Før følte jeg at kritikk av noe jeg hadde sagt eller gjort fort gikk løs på selvtilliten. Etterhvert som jeg har blitt bedre kjent med Gud og sikrere på hvem han har skapt meg til å være, har jeg opplevd at kritikk ikke nødvendigvis er negativt, men noe som faktisk kan være hjelpsomt. Kritikk kan føre til at jeg utvikler meg.

I Bibelen står det at Gud refser den han elsker. Dette høres kanskje hardt ut, men det er veldig naturlig. Når noen gjør noe som er feil er det naturlig å korrigere dem. Jeg har lært at det slett ikke trenger å være kritikk av den jeg er, men heller en hjelp mot å bli den jeg vil være.

Det er ikke dermed sagt at all kritikk er berettiget eller bidrar til positiv fremgang. Når jeg er trygg på hvem jeg er i Gud blir det lettere å ikke å ta til meg destruktiv kritikk. Jeg kan høre på hva som blir sagt og deretter ta en avgjørelse på om dette er noe jeg er enig i, uten at det går på selvtilliten løs.

Den som elsker formaning, elsker kunnskap, dum er den som hater tilrettevisning. (Ord 12,1)

Arne Olav Røe (39), redaktør Sennep:

Når jeg var yngre var jeg svakere til å sette grenser for hva jeg tok imot av konstruktiv kritikk, spesielt fra personer jeg så opp til. Jeg trodde alle rundt meg visste bedre enn meg selv. Nå er jeg eldre og mer trygg på meg selv. Jeg er ikke så redd for å høre hva jeg kunne gjort bedre, fordi jeg tenker at det vil lære meg å mestre ting enda bedre ved neste anledning.

Jeg har lært meg å stille oppfølgingsspørsmål tilbake for å lytte og undersøke hva kjernen i kritikken er. Da er det lettere å forsvare meg og avvise kritikk jeg ikke er enig i på en saklig måte. Og så har jeg lært at jeg har behov for litt tid på å la kritikken synke inn, og kjenne etter om jeg trenger å ta en oppklaringsprat i etterkant.

Min evne til å takle kritikk er fremdeles avhengig av hvor sliten og sårbar jeg er. Hvis jeg skuffer personer jeg er glad i, er jeg min egen verste kritiker. Da må jeg kjempe litt i bønn for å ta imot nåde og oppbyggende ord fra de rundt meg.

Å akte på formaning er en vei til liv, å forakte tilrettevisning fører vill. (Ord 10,17)

Siri Schnell Juvik (37), skuespiller og programleder Sennep-podden

Som skuespiller må jeg forholde meg til kritikk, både i form av tilbakemeldinger rundt bl.a. scener og karakterer man spiller, men også i form av det som skrives om forestillingen og en selv av teaterkritikere.

Sistnevnte synes jeg er mye vanskeligere å takle.

Jeg var med på ei forestilling i sommer der jeg hadde en av hovedrollene. I forberedelsene til den forestillinga måtte jeg gå noen runder med meg selv og Gud om hvordan jeg skulle forholde meg til det teaterkritikerne kom til å skrive i avisa.

En del av meg ønsker bare å bli hyllet som verdens beste skuespiller. Men det er lite produktivt å ha det som motivasjon når man jobber. Frykten for å mislykkes blir stor når man jobber for god-ord i avisa. Derfor måtte jeg be en del til Gud, og stille spørsmålene: Hva er egentlig målet med jobben? Og: Hvem jobber jeg for?

En av grunnene til at jeg hadde takket ja til denne jobben var historien jeg kunne få være med å fortelle; om 22 menn som døde en og samme uværsnatt på Trøndelagskysten i 1886 og 22 enker og 50 barn ble igjen. Det var viktigere for meg å fortelle den historien, enn hva avisa måtte mene.

I tillegg har jeg ikke skapt meg selv, sangstemmen, eller formidlingsevnen min. Men jeg har ansvar for å forvalte de evnene jeg har fått på best mulig måte, slik at jeg kan gi det jeg har fått i gave, tilbake som en gave til Gud.

Og da betyr det ikke så mye hva de skriver i avisa.

For den Herren elsker, refser han, slik en far gjør med en sønn han har kjær. (Ord 3,12)