Fire sider ved å leve i lyset horisontal

Jesus skapte et miljø for å handle ut fra tro, selv om den var liten.

En ting som kan virke underlig er at Jesus snakket en hel del til disiplene om hvor lite tro de hadde. Samtidig var det disse samme disiplene han sendte for å forkynne Guds rike og helbrede syke. Har mengden tro egentlig noe å si, og hvor kommer den fra?

Hebreerbrevets forfatter viser oss at Jesus er grunnvollen for tro på Gud. Først gjenforteller han hva de store trosheltene i Det gamle testamentet utførte i tro – ”en stor sky av vitner” som bekrefter at troens løp kan vinnes (Hebr 12,1). Men så leder han oppmerksomheten vår til Jesus, den store Troshelten:

…med blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus. (Hebr 12,2)

Eller som New English Bible gjengir verset: ”Jesus, som troen avhenger av fra begynnelse til slutt.”

I Bibelselskapets oversettelse fra 2011 står det:

Ha tro til Gud! (Mark 11,22)

… det lever jeg i troen på Guds Sønn (Gal 2,20)

Selv om denne måten å oversette disse versene er fullt forsvarlige og ikke på noen måte villedende, ville en mer bokstavelig oversettelse gjengi disse setningene slik:

”Ha Guds tro!” (Mark 11,22)

”… det lever jeg ved Guds Sønns tro” (Gal 2,20, KJV)

De alternative oversettelsene får fram at Gud er troens opphavsmann. Gud er kilden til all sann tro:

Jesus, Guds Sønn, er ”troens opphavsmann og fullender” (Hebr 12,2)
Frelsende tro kommer også fra Faderen, ”det er Guds gave” (Ef 2,8)
Ånden inngir tro, ”vi har den samme troens Ånd” (2 Kor 4,13)

Gud ikke bare befaler, men han lar folk vende om og tro, og Han skaper omvendelse og tro. Han gjør dette ved å sende de sitt Ord ved Den hellige ånds kraft, og dermed skaper tro i hjertene våre.

Derfor kan vi si at Gud inspirerer og skaper tro, og at vår respons er å utøve denne troen.

Tro er altså en overnaturlig inngripen fra Gud som innebærer at et nytt overnaturlig liv fødes på innsiden av oss: vi blir født på ny (Joh 3,5). Det er et verk av Guds nåde i oss, og ingenting vi kan prestere helt av oss selv.

Når Jesus underviser om tro, så bruker han sennepsfrøet som bilde. Han bruker det samme bildet når han beskriver Guds rike, og sier at det begynner som det minste frøet, men vokser seg større enn alle andre planter i hagen (Matt 13,31-32).

Det Jesus sier er at troen ikke har fokus på troen og hvor stor den er, men på Gud og det trosfrøet han har sådd. Når vi tar imot ordet som ord fra Guds munn, har det en enorm spirekraft i seg. Det kan virke lite og stusselig, og som mennesker kan vi føle oss små i møte med store utfordringer, men Jesus oppmuntrer oss til å handle på den troen som er der.

Da Jesus kom vandrende på sjøen og Peter sa: “Er det deg, så si til meg at jeg skal komme til deg på vannet.”, og Jesus sa: “Kom!”, var han ikke da klar over at Peters mot ville svikte og at han ville synke?

Helt sikkert!

Men Peter fikk likevel en viktig troserfaring, og Jesus var der med ham også når motet sviktet. Jesus skapte et miljø for å handle ut fra tro, selv om den var liten.

Når disiplene kommer tilbake til Jesus og er begeistret over det de har utrettet, så jubler Jesus:

I samme stund jublet han i Den hellige ånd og sa:

«Jeg priser deg, Far, himmelens og jordens Herre, fordi du har skjult dette for vise og forstandige, men åpenbart det for umyndige små. Ja, Far, for dette var din gode vilje.» (Luk 10,21)

En annen side ved disippelmiljøet var måten Jesus demonstrerte tro i sitt eget liv. Før disiplene ble sendt ut på oppdrag, hadde de sett hvordan Jesus selv forkynte og helbredet syke. Jesus forberedte hjertejorda hos disiplene gjennom sitt eget eksempel, og gjerningene han gjorde var med å skape tro i dem (Joh 10,37-38).

Tro er altså smittsomt. Når vi leser om disiplene senere, ser vi hvordan det livsforvandlende fellesskapet med Jesus har skapt en tro som vekker undring hos motstanderne:

Da de så hvor frimodige Peter og Johannes var, og forsto at de var ulærde menn av folket, undret de seg. De visste at de hadde vært sammen med Jesus, og da de så mannen som var helbredet, stå der sammen med dem, kunne de ikke si imot. (Apg 4,13-14)

Også Paulus understreker flere steder at forkynnelsen hans ikke bare er ord, men kraftdemonstrasjon (1 Kor 2,4-5; Rom 15,18). Apostlenes gjerninger starter med det “Jesus gjorde og lærte”, og fortsetter med en forkynnelse som både kan ses og høres (Apg 2,33; 4,19; 22,15).

I Matteus 17 leser vi en historie om en besatt gutt som disiplene ikke klarte å drive ut en ond ånd av. Når disiplene spør om hva det var som gjorde at de ikke fikk det til, var svaret tydelig: “Fordi dere har så lite tro.” Når guttens far spurte Jesus om han kan gjøre noe med situasjonen svarte Jesus: “Om jeg kan? Alt er mulig for den som tror!”

Men Jesus stoppet ikke der. For det første helbredet han gutten, og så pekte han på en vei for å gi næring til troen: “Men dette slaget drives bare ut ved bønn og faste” (Matt 17,21).

Igjen forstår vi at fellesskap med Jesus er kilden til tro. Vi kan med frimodighet komme til ham og si som faren til gutten: “Jeg tror! Hjelp min vantro!”

Jesus inviterte disiplene inn i sin egen trosverden. Der var alt mulig for den som har en tro med Guds livskraft i seg, om enn den var liten som et sennepsfrø. Han ønsket å løfte oss ut av menneskelige begrensninger til å gjennomføre hans vilje overalt.

Jesus fra Nasaret ble salvet av Gud med Hellig Ånd og kraft, og han gikk omkring overalt og gjorde vel og helbredet alle som var underkuet av djevelen, for Gud var med ham. (Apg 10,38)

Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som tror på meg, skal også gjøre de gjerningene jeg gjør, ja, enda større gjerninger, for jeg går til Far. Og det dere ber om i mitt navn, vil jeg gjøre, så Faderen skal bli æret gjennom Sønnen. (Joh 14,12-13)

Og disse tegnene skal følge dem som tror: I mitt navn skal de drive ut onde ånder, de skal tale nye tungemål, og de skal ta slanger i hendene. Om de drikker dødelig gift, skal det ikke skade dem, og når de legger hendene på syke, skal de bli friske. (Mark 16,17-18)

Jesus utfordrer oss som sine disipler til å leve og demonstrere tro og kraft som overvinner den ondes gjerninger og gjør Guds rikes herlighet synlig. Det er mulig for en disippel å erfare det som rent menneskelig er umulig. Vi har et kall til å følge Jesus, og det innebærer å gjøre det samme som Jesus. I Apostlenes gjerninger ser vi at de første kristne videreførte Jesu mirakeltjeneste.

En side ved å gjøre de samme gjerningene som Jesus er å ha tro til at Gud er vår forsørger, slik at vi deler materielle goder der det er behov og reduserer effekten av fattigdom og nød. Jesus hadde en kasse for de fattige (Joh 13,29), og apostlene så det å hjelpe de fattige som en del av sitt kall (Gal 2,10).

Skal vi forstå Jesu budskap om tro, må vi forstå hva Jesus kom for. Han proklamerte de gode nyhetene og sa:

“Tiden er kommet. Guds rike er nær. Vend om og tro på evangeliet!” (Mark 1,14-15).

Jesus introduserte en ny tidsalder. Tiden var kommet for å bringe inn det riket som var lovt gjennom profetene. Den hellige ånds liv og kraft skulle bli tilgjengelig for alle som ville vende om og leve under Jesu herredømme. Johannes sier om Jesus at han ble åpenbart for å gjøre ende på djevelens gjerninger (1 Joh 3,8).

Jesu budskap om tro er altså ikke et lykkeevangelium for selvsentrerte kristne. Det må ses i sammenheng med oppdraget han har gitt sine disipler om å representere hans rike gjennom liv og tjeneste, slik Jesus selv og de første disiplene levde.

Det betyr også å ha tro for å ha ubehag og lide for evangeliet. Det betyr å ha tro til å gi når du selv ikke har fått dine egne behov møtt. Eksempelvis kan det bety at Gud bruker deg for å helbrede naboen, enda du ikke har fått helbredelsen du vil ha selv.

Mens han ennå talte, kom det en fra synagogeforstanderens hus og sa: «Din datter er død. Bry ikke mesteren lenger.» Jesus hørte det og sa til faren: «Frykt ikke, bare tro, så skal hun bli reddet.» (Luk 8,49-50)

Som ellers i Bibelen så Jesus det å handle ut fra frykt som en motsetning til og et hinder for tro. Han sier til disiplene: “La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg!” (Joh 14,1). Bibelen er veldig realistisk i forhold til den følte frykten vi mennesker kan oppleve. David beskriver dette levende flere steder i Salmene (Sal 31,23; 55,5-6). Men spørsmålet er hva som til syvende og sist får styre hjertet og handlingene våre.

Når jeg er redd, stoler jeg på deg.
Jeg stoler på Gud, jeg priser hans ord.
Jeg stoler på Gud, jeg er ikke redd.
Hva kan vel mennesker gjøre meg? (Sal 56,4-5).

David gjorde et aktivt valg når han følte frykt: å stole på Herren. Dette er noe han ikke kunne gjøre uten Guds hjelp, men med Guds hjelp så overvant han frykten.

Gud sier noe underlig til profeten Jeremia når han kaller ham til tjeneste:

Men du skal spenne beltet om livet, stå fram og si til dem alt det jeg befaler deg. Vær ikke redd dem, ellers slår jeg deg med redsel for dem…. De skal gå til krig mot deg, men ikke vinne. For jeg er med deg, sier Herren. Jeg skal berge deg. (Jer 1,17,19)

Opplevd frykt vil være selvforsterkende dersom vi velger å gi etter for den. På samme måte vil hjertet bli styrket dersom vi velger å stole på Herren og handle ut fra tillit til Gud.

“Vent på Herren! Vær ved godt mot,
så skal han styrke ditt hjerte.
Vent, sier jeg, på Herren!” (Sal 27,14, NKJV)

Ifølge Paulus er fryktløse kristne i møte med stor motstand et tegn på at Jesu gjenkomst og dommen nærmer seg (Fil 1,27-28; 2 Tess 1,4-5).

(Hentet fra boka Bygg på Jesus av Erling Thu, en omarbeidet versjon av s. 63-73)