Det var i ei cellegruppe på videregående at jeg tok valget om å leve for Jesus. Og her hørte jeg hvor genialt husgrupper i hjemmene var. Grupper som skulle multiplisere seg slik som i Colombia eller andre land med vekkelse. Entusiasmen var stor.
Nesten 20 år senere har det jo ikke blitt den store bevegelsen her til lands. Enda, i alle fall. Personlig har det vært litt tungt å motivere seg for dette den siste tiden, selv om jeg kvalifiserer for sort belte i gruppekvelder. Jobb og familieliv krever sitt. Det skjer mye annet i livet. Og så var det dette å gjennomføre «Gruppekvelden» med stor G:
Be for kvelden. Fikse kveldsmat. Icebreaker. Delerunde. Lovsang. Profetiske ord. Noe fra Ordet. Fokus på å nå ut. Ups – nå glemte jeg nesten brødsbrytelsen!
Tanken bak er god. Likevel er det innimellom fristende å gi opp. Tiden, engasjementet og relasjonene mine passer ikke alltid inn i dette idealbildet.
Det viktigste er at jeg finner tid til å leve det jeg tror på.
Men jeg fikk meg en oppvekker da jeg på nytt leste versene om å leve menighet i hverdagen:
De holdt seg trofast til apostlenes lære og fellesskapet, til brødsbrytelsen og bønnene. (…) Alle de troende holdt sammen og hadde alt felles. (…) i hjemmene brøt de brødet og spiste sammen med oppriktig og hjertelig glede. (Apg 2,42-46)
Jeg innså at versene handler ganske lite om den ideelle gruppekvelden, men mye om hva jeg bør holde fast på gjennom hele livet. Hvor det viktigste er at jeg faktisk finner tid til å leve det jeg egentlig tror på – og trenger. Og hva er det så jeg trenger?
Jeg trenger fellesskap
Undersøkelser viser at mange i Norge har lite sosial kontakt og er sårbare for personlige problemer. Vi kan ha mange naboer, kolleger og bekjente, men få nære venner. Ensomhet er en stor utfordring i vår kultur.
Gjennom brødet og vinen forkynner vi at vi faktisk trenger Jesus.
Det bibelske ordet for fellesskap er koinonia. Det handler om at det kristne fellesskapet er ment å være ekte, trygt og tillitsvekkende. Slik at jeg våger å være ærlig om hvordan livet og hverdagen egentlig ser ut når fasadene er lagt vekk.
Les også: Menigheten er en familie (Terje Dahle)
Selv om jeg innimellom fristes av å droppe gruppekvelden, er jeg alltid takknemlig etterpå når vi har hatt en kveld sammen. Jeg trenger dette fellesskapet og vennskapet. Å leve menighet er medisin mot ensomhet.
Jeg trenger å bryte brødet med andre
Brødsbrytelse er lett å glemme når vi samles, og innimellom blir jeg litt usikker på om vi syns det er så viktig. Det handler jo det om tre ting vi alle trenger, egentlig (1 Kor 11,20-34):
- Å spise sammen
- Å bekjenne svakheter og synd.
- Å bli møtt av Jesus og hans nærvær.
I fellesskapet med Gud lærer jeg å gjenkjenne rastløsheten i mitt indre.
Det å bekjenne synd eller ting som er vanskelig til en jeg stoler på, er utrolig befriende. I perioder hvor jeg har hatt personlige kamper, har det vært avgjørende at noen har visst om det og bedt for meg (Jak 5,16; Ord 28,13).
Dessuten: Jesu død og oppstandelse er grunnlaget for hvem vi virkelig er. Gjennom brødet og vinen forkynner vi at vi faktisk trenger Jesus, og at han knytter oss sammen i pakt.
Lytt til Bibelkvarteret: Noe å tenke på når du velger menighet (Rune Ørnes)
Derfor trenger jeg å oppsøke anledninger for å dele brød og vin med andre som lever for Jesus. Gjennom brødsbrytelsen inviterer jeg Jesus til å være hensikten, styrken og bønnesvaret i livet mitt.
Jeg trenger bønn
Bønn passer ikke alltid like godt inn i det travle og effektive livet vi lever. Der vi døyver rastløsheten vår med nye mål, drømmer og instavennlige opplevelser.
Kirkefaderen Augustin sa at hjertene våre er urolige inntil de finner hvile hos Gud. Selv om det finnes flere eksempler på at bønn endrer Guds planer, er det først og fremst min fokus og oppmerksomhet som forandres (Sal 73,25).
Les også: Hva er greia med husmenighet (Kjartan Ørnes)
Hva som framstår som viktig og uviktig, justeres når jeg ber sammen med andre. I fellesskapet med Gud lærer jeg bedre å gjenkjenne begjæret, stoltheten og rastløsheten i mitt indre, slik at jeg kan vende om til Gud og det han syns er viktig. Felles bønn gjør noe med meg.
Jeg trenger apostlenes lære
Jeg har undret meg over hvor stor variasjon det er i kristnes bibelvaner. En undersøkelse fra 2017 viste at 40 % av kristne utenfor statskirka ikke leser i Bibelen.
Gruppekvelden handler om at Jesus må få komme med sitt nærvær.
Jeg lærte noe viktig i mine første år som aktiv kristen: Viktigheten av selv å lese, studere og granske det som sto i Bibelen. Jeg hørte så mange imponerende forkynnere som argumenterte godt for det de sa. Men jeg ønsket ikke å ukritisk sluke alt det de forkynte. Skulle jeg skille sunt fra usunt, evangelisk fra ikke-evangelisk, måtte jeg sette meg godt inn i dette selv.
Jeg er fremdeles underveis, og har ikke svaret på alt. Men det å studere hva Bibelens apostler forkynte, og øve på å tolke Det gamle testamentet slik de gjorde, vil hjelpe meg å forstå Bibelen bedre.
Se Q&A-video: Hvorfor skal jeg gå i menighet (Runar Gjertsen)
Å bruke tid i Guds ord vil gjøre meg i stand til å oppfatte, forstå og reagere bedre på alt som møter meg i livet (Sal 119). Jeg trenger å være en del av en gruppe som leser og utforsker Ordet, snakker om det, og stiller ærlige spørsmål om det. Slik at det kan bli en del av hvem jeg er.
Konklusjon
Gruppekvelden handler altså om at Jesus må få anledning til å komme med sitt nærvær når vi møtes. Gjennom bønnen. Brødsbrytelsen. Bibelen. I fellesskapet av brødre og søstre, hvor vi byr på oss selv og det Gud lærer oss i livet. Vi finner glede i å være givere, selv om livet ikke trenger å være optimalt.
Slik kan vi være hverdagsmisjonærer og nå nye mennesker med evangeliet. I en kultur som er skeptiske til organisert religion og maktstrukturer, vil det for mange være lettere å ha tillit til jordnære kristne de blir kjent med i nærmiljøet.
La de kommende ukene blir en tid hvor vi gjenoppdager det å leve menighet i hverdagen!
