Rockepoeten Bob Dylan og apostelen Paulus er enige om dette: Vi mennesker vil alltid gi vår oppmerksomhet, vår lojalitet og vår beundring til noe eller noen. Mennesket er en tilbeder.
You might own guns and you might even own tanks
You might be somebody’s landlord, you might even own banks
But you’re gonna have to serve somebody
(Bob Dylan, Gotta serve somebody)Til tross for at menneskene kjente Gud, nektet de å tilbe ham som Gud og takke ham. I stedet for å tilbe Gud […] tilba de avguder, bilder av vanlige dødelige mennesker og alle slags dyr. (Rom 1,21-24 ELB, min oversettelse)
Når vi fornekter alt overnaturlig og tenker at gudstro er tåpelig, gir vi egentlig bare vår tilbedelse og hengivelse til noe annet istedet. Enten en ide, en kampsak, et forbilde eller til sterke opplevelser, for eksempel i natur, trening og mestring, sex eller rus.
Dette er slik vi er. Religionenes plass i alle kulturer og historiske perioder vitner om det. Vår tendens til å bli avhengig av ting som skaper sterke følelser og opplevelser understreker det samme.
Skapt til å beundre
Gud har tenkt på alle sider ved det å være menneske. Han har svar som møter våre behov, vår natur og samtidig er til det beste for oss. Gud vil at vi skal beundre, tilbe og gi vårt innerste til noe større enn oss selv. Det er han som har designet oss akkurat slik.
Vi er først og fremst tilbedere.
Mennesket ble skapt og plassert i skaperverket etter at han var ferdig med resten av jobben. Vår første rolle var å være beundrere. Menneskets første dag var Guds hviledag og vi kunne bare få nyte skaperverket (1 Mos 1,26-2,3). Denne enkle lille detaljen at hviledagen er den første dagen i menneskets eksistens, egentlig den første dagen i uka (vi har jo snudd det i våre kalendere, vi tenker vi hviler etter en fullført arbeidsuke), understreker vår første identitet. Vi er først og fremst tilbedere. Før vi gjør nytte for oss, beundrer vi det Gud allerede har gjort.
Slik er det også i Jesus. Når vi får komme inn i det han har gjort for oss, kommer vi inn i et fullført arbeid. Hvordan kan jeg gjøre opp for alt det gale jeg har gjort? Hvordan kan jeg som er så langt unna Gud klare å komme nær han? Alt det har Jesus allerede gjort for oss (Ef 2,13;16). Vi kan si ja og takk, og begynne et nytt liv med å beundre. Beundre Jesus, beundre det han har gjort og glede oss over alt som er blitt nytt i våre egne liv (Fil 2,6-11).
Guds drøm er tilbedelse
Men så er ikke dette hele historien heller. Tilbedelse handler ikke bare om at vi har dette behovet. Gud selv har et behov: Han vil ha tilbedere (Joh 4,23). Hvis vi sammenlikner Gud for mye med hvordan vi kjenner oss selv og andre mennesker, kan dette være vanskelig å forstå. Er Gud på en egotripp? Men hvis vi forstår at Gud er kjærlighet (1 Joh 4,8) så forstår vi at det Gud som Far ønsker er et gjensidig kjærlighetsforhold til sine barn.
Tilbedelse handler om å bøye seg under Gud.
Det er fantastisk at vi, ufullkomne som vi er, kan gi Gud noe han ønsker. Fra våre hjerter kan vi gi vår hengivelse, vår beundring og kjærlighet og gjøre Gud glad! Så hvordan kommer dette til uttrykk?
Å bøye seg for Guds vilje
Første gang tilbedelse nevnes i Bibelen, er når Abraham blir utfordret til å ofre sin sønn Isak fordi Gud ber om det (1 Mos 22). Abraham må velge om han vil legge sitt eget liv ned for Gud. Uten Isak hadde hans familienavn ingen framtid. Det gjør ikke saken enklere at det var nettopp Gud som hadde gitt Isak til Abraham. Abraham er villig til å bøye seg for Guds vilje og erfarer at Gud alltid er trofast. Gud skaffer et annet offer og kjøper Isak fri. Tilbedelse handler om å bøye seg under Gud.
Ytre handlinger uten en indre overgivelse er IKKE det Gud er ute etter.
En annen historie om tilbedelse er da Moses går til farao med krav om å føre hebreerne ut av Egypt. Moses forteller farao at de skal gå tre dagsreiser ut i ørkenen for å tilbe (2 Mos 4,23). Ordet for å tilbe (abad) er nært knyttet til det hebraiske ordet for å tjene og arbeide. Det de skal tilbe Gud med er livene sine, sin livskraft og kapasitet til å arbeide og tjene Gud.
Selv om Det gamle testamentet har mange eksempler på ofring av dyr eller avling, er det tydelig at ytre handlinger uten en indre overgivelse ikke er det Gud er ute etter. Israels første konge Saul fikk erfare nettopp det. Han gjorde ikke det Gud ba ham om, men mente likevel at den ytre handlingen av å gi et dyreoffer skulle blidgjøre Gud. Der tok han feil: Har Herren sin glede i brennoffer og slaktoffer like mye som i lydighet mot Herrens ord? Nei, å adlyde er bedre enn slaktoffer, å lytte er bedre enn fett av værer (1 Sam 15,22).
Lyden av himmelen
Eksemplene med Abraham og Israelsfolket viser at lydighet og tjeneste er to grunnleggende uttrykk for tilbedelse. Men det er en annen side som får minst like stor plass i Bibelen. Det er tilbedelse uttrykt gjennom ord og sang, som også involverer kroppen som instrumentet dette skjer i gjennom. Dette finner vi uttrykt ikke minst i de over hundre sangene i Salmenes bok og særlig i livet og tjenesten til David (1 Krøn 15 og 16).
Lovsang og tilbedelse ble praktisert hos Gud før det oppsto blant oss mennesker.
Det er lett å tenke at lovsang er en menneskelig aktivitet. Vi liker jo musikk og rytmer. Å synge sammen skaper samhold. Men å tilbe Gud på denne måten er ikke oppfunnet av oss. Før vi i det hele tatt trer inn i historien, da jordens pilarer ble slått ned og hjørnesteinen ble lagt, som Jobs bok uttrykker det, sang morgenstjernene sammen og alle gudesønner ropte av fryd (Job 38,6-7 ESV). Da Jesus ble født var det en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sang: Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden blant mennesker Gud har glede i! (Luk 2,13-14).
Lovsang og tilbedelse blir altså praktisert hos Gud før det oppsto blant oss mennesker. Vi ser det ikke minst i Åpenbaringsboken. Her viser Gud oss hva som skjer i det himmelske. Det er ikke alltid lett å vite helt hva det er vi får se, men det kan virke som at denne skildringen av Guds trone beskriver en evig virkelighet hos Gud:
Og i midten, rundt tronen, var det fire skapninger. […] Natt og dag roper de uten stans: “Hellig, hellig, hellig er Herren Gud, Den allmektige, han som var og som er og som kommer”. Hver gang de fire skapningene priser og ærer og takker ham som sitter på tronen, og som lever i all evighet, faller de tjuefire eldste ned for ham som sitter på tronen, og de tilber ham som lever i all evighet.” (Åp 4,6-10).
Morgenstjerner og gudesønner, engler og himmelske hærskarer, livsvesener og eldste – alle tar del i en feiring av Gud i det himmelske med proklamasjoner av hans storhet og sannheter om hvem han er og jubel over hans gjerninger. Videre i Åpenbaringsboken ser vi det samme mønsteret med stadige utbrudd av lovprisning (Åp 5; 7; 15; 19). Det største er kanskje det som beskrives når Jesu blod, soningen for verdens synd, bringes fram for Gud:
Og hver skapning i himmelen og på jorden og under jorden og på havet, ja, alt som finnes i dem, hørte jeg si: “Ham som sitter på tronen, ham og Lammet være takk og ære, pris og makt i all evighet”. De fire skapningene svarte: “Amen.” Og de eldste kastet seg ned og tilba (Åp 5,13-14).
Denne siste sangen, at Gud Far og Jesus, som også er Sønnen og Lammet, skal ha takk, ære, pris og makt i evighet, er også menighetens sang. Jesus har sonet verdens synd. Han har stått opp. Han sitter nå og i all evighet på tronen. Han har seiret og nå venter vi på at alle ting skal legges under hans føtter (Rom 15,25), mens vi tar del i den himmelske sangen om hans seier. Derfor er også tilbedelse en profetisk handling, en proklamasjon av det som er sant men enda ikke synlig. Tilbedelse er en del av menighetens oppdrag i verden: å proklamere Jesus til hans herredømme er synlig over alt (Hebr 2,8-9).
