Tomatbonden | Med Rebekka Sele

Hver gang Gud ber meg bruke tid på mennesker uten at jeg helt forstår hvorfor, blir jeg like overvelda over hva Han kan gjøre gjennom mine handlinger, forteller Rebekka Sele i denne episoden av Bibelkvarteret. Erfaringene med å dyrke tomater satte henne på sporet av dette.

Jeg har blitt tomatbonde i sommer.

Helt ufrivillig!

Jeg hadde ingen planer om å plante tomater i det hele tatt. Er ikke særlig glad i dem en gang! Vårens plan i år, var å plante spinat, brekkbønner, sommerløk og reddiker. Ting jeg liker godt. Jeg hadde til og med frø igjen fra i fjor! Så da april kom, var det bare å sette igang.

Nå var april rimelig kald hos oss i år, så plantene mine lot vente på seg. Så lenge at jeg nesten gav opp hele gartnerprosjektet. Frøene jeg hadde plantet var nok eldre enn jeg hadde trodd. Så da forble kjøkkenhagen tom. Men noe spiret, og det var ugress! Hvis ikke matplantene tar opp plassen, er ugresset mer enn villig til å hjelpe til. Derfor var jeg pent nødt å jevnlig røske opp det ene etter det andre som ville ta plassen for de “ekte” plantene mine. En dag, mens jeg stod der og røsket, oppdaget jeg en gjenkjennelig lukt… tomatplanter! Har du noen gang luktet på tomatplanter? Har du det, så kjenner du det igjen. Det lukter ikke noe særlig godt, bare sterkt med en egenart som ikke er til å ta feil av. Men hvordan i alle dager hadde disse kommet inn i min grønnsakshage?

Og her, folkens, kommer vi til den delen av historien som jeg hadde glemt. Som jeg ikke hadde lagt merke til. Som jeg anså som uviktig. Året før hadde jeg fått to tomatplanter av onkelen min. Ferdig oppvokste “settrettnedijordaoghøstinn”-planter. Ikke noe for en ekte gartner som meg, selvfølgelig, men plantene var jo en gave og det blir for dumt å kaste levende planter. Jeg spiste noen av av tomatene, og for å være helt ærlig, så likte jeg dem bare sånn semi-godt. Akkurat lite nok til å ikke engasjere meg i dem. Da høsten kom, var jeg klar for å bare bli kvitt de halvråtne plantene. De råtne tomatene var så ekle å ta på, så det letteste var bare å grave dem ned i jorda. Og der ble jeg en tomatbonde. Helt uten mening og vilje. Og uten mitt stell, min innblanding eller min noe som helst, gjorde Gud det bare Han kan. Han gav liv.

Så da jeg året etterpå begynte å lukte denne typiske lukten av tomatplanter, begynte jeg etter en god stund å lukte lunta. De ekle, råtne tomatene var blitt til noe nytt. Ekte tomatplanter, helt fra bånn! Jeg fikk litt avkastning på frøene jeg hadde sådd med vilje også, men jeg hadde overvurdert livskraften i de frøene. Så det blei med litt sommerløk. Tomatplantene derimot hadde jeg sterkt undervurdert! Jeg har, as we speak, seks tomatplanter ute i hagen. Har til og med gitt vekk to!

En dag jeg var ute i hagen, snakket Gud til meg om tomatplantene mine (ja, for de er blitt mine nå. Har planta dem helt sjøl!) Livet i kjøkkenhagen består hovedsakelig i å så, vanne og luke. Mens jeg jobber, lager jeg en forventning om hva som skal komme opp. Men så er jeg ikke herre over hva som vokser frem. Gud tok meg på senga med tomatplantene mine, og i det viste Han meg at forventningene mine ofte styrer innsatsen min og engasjementet mitt i livet med menneskene rundt meg. Det jeg tror skal gi god høst, gir jeg oppmerksomhet og stell. Og det jeg ikke har troa på får bare stå til det mugner, så graver jeg det ned når jeg anser det som dødt. Jeg tror Gud opererer med et annet perspektiv enn meg. Han har gang på gang bedt meg om å bruke tid og energi på relasjoner, mennesker og måter å gjøre ting på uten at jeg har en klar forståelse av hvor Han vil eller hva innsatsen min skal resultere i. Og hver gang blir jeg like overvelda over hva Han kan gjøre gjennom mine handlinger. Mer enn en gang har jeg sett at det som vokser opp er noe helt annet enn det jeg trodde jeg “sådde”. Jeg trenger å leve i fellesskap med menighet, andre mennesker og verden rundt meg med et åpent hjerte til hva Gud kan gjøre bortenfor mine menneskelige forventninger og forståelse. Jeg hadde ingen forventninger til tomatplantene mine, men Gud bevarte livet deres likevel. Og da de dukket opp av jorda, hadde jeg på nytt et valg om jeg ville stelle med dem eller røske dem opp.

Gud er ikke begrenset slik som vi er. Han vet alt og kan alt. Han vil alltid se hele bildet. I efeserne kap. 3,14-21 ber Paulus for menigheten i Efesos. “Derfor bøyer jeg mine knær for Far, han som har gitt navn til alt som kalles far i himmel og på jord. Må han som er så rik på herlighet, gi deres indre menneske kraft og styrker ved sin Ånd. Må Kristus ved troen bo i deres hjerter og dere stå rotfestet og grunnfestet i kjærlighet. Må dere sammen med alle de hellige bli i stand til å fatte bredden og lengden, høyden og dybden, ja, kjenne Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap. Må dere bli fyllt av hele Guds fylde! Han som virker i oss med sin kraft og kan gjøre uendelig mye mer enn det vi ber om og forstår, ham være ære i kirken og i Kristus Jesus gjennom alle slekter og evigheter! Amen.” Legg merke til at Paulus sier om Gud: “Han som virker i oss med sin kraft og kan gjøre uendelig mye mer enn vi ber om og forstår”. Gud er klar over at vi ikke alltid ser hele bildet. Han vet at vi ikke kan skape liv på egenhånd. Men Han ser og Han kan. Det betyr at vi trenger å legge vekk en del forventninger og meninger når vi jobber i Gud sin kjøkkenhage. Kanskje blir det noe helt annet av dine investeringer enn du hadde tenkt. Heldigvis er ikke Gud avhengig av forståelsen vår, han trenger bare at vi tør å gjøre det han ber oss om. Også når vi ikke forstår.

Noe av grunnen til at jeg liker å dille med kjøkkenhage er fordi en får sitte på første rad og være vitne til livets under. Når jeg planter noe ned i jorda, steller litt og vanner litt, så vokser det en bitteliten spire fram som igjen blir til en levedyktig plante til glede for alle rundt. Kanskje trenger jeg å ta med noe av den gleden over små spirer og livskraft inn i livet mitt med andre mennesker. Hvis jeg kan investere i andre mennesker, gi av det jeg har, trøste, hjelpe, bære og heie fordi det gir liv, så kanskje vil jeg kunne glede meg over spirene når de kommer og ikke bare drømme om det ferdige produktet. Så kan Gud få frie tøyler til å gi liv, bygge Sin menighet og Sitt rike på Sin måte.

Kjøkkenhageprosjektet mitt gikk ikke helt slik jeg hadde tenkt i år. Det ble mye bedre. Jeg blir ydmyk og “awestruck” over at Gud kan bruke bedet på terrassen som klasserom slik at jeg kan få en større åpenbaring av Hans rike. Så liker jeg kanskje ikke tomatene så godt i år heller. Men kanskje det er noen andre som gjør det. Så kan jeg dele ut tomater og liv og det Gud har lært meg til dem som vil høre. Gud er uendelig god!

Emner og spørsmål i denne episoden:

• Er våre forventningen alltid i tråd med Guds?
• Guds måte å gjøre ting på
• Hva kan hverdagsliv si om menighet?