Et liv i nærhet, ærlighet og sårbarhet gjør oss sterk i Guds nåde.

Å bli foreldre i full jobb er å få et liv mye ansvar, mer penger og lite tid. Da blir prioriteringer ekstra viktig. Når man ikke har tid til alt – hva er viktigst?

«Hvorfor vil du møte oss. Vi har ikke mer og gi, og har gjort vårt. Her i huset er det småbarnslivet som styrer, og det er ikke tid til noe annet enn å få hverdagene til å gå rundt.»

Det var svaret jeg fikk fra Vilde og Ragnar da jeg sendte dem en melding med ønske om å treffe dem mens jeg var i byen. Jeg klarte ikke å legge fra meg denne meldingen, så jeg dro innom dem utpå kvelden neste dag. Jeg ringte på, og de var overrasket over å se meg.

Spontane besøk var over i deres omgangskrets. Mye annet var også over. De hadde kuttet ut husgruppen de var en del av, bønnefellesskapet de hadde med et annet par, og de gikk sporadisk til gudstjenester når de kjente litt overskudd. Men overskudd var ikke en del av hverdagen lenger.

Mangel på bevisste prioriteringer fører til et reaktivt liv.

Jeg var rask til å si at jeg kom som en venn. Da ble skuldrene senket, tevannet ble kokt og praten begynte. Og praten varte og varte helt til Ragnar sa at flyet hans til Oslo neste dag gikk om seks timer og han måtte ha litt søvn. De spurte før jeg dro om vi kunne ha en Skype-samtale uka etter, og jeg var ikke tung å be. De ville gjerne komme på offensiven igjen i sitt eget liv.

På turen hjem tenkte jeg på hvor mange slike samtaler jeg hadde hatt i årenes løp, og hvor viktig overgangene i livet er. Overgangen fra student til voksenlivet med små barn og jobb viser seg å være blant de tøffeste for mange.

Å utsette ting er ikke prioritering.

Historien til Vilde og Ragnar er så lik mange andres. De går fra et liv med masse tid og lite ansvar – til å få masse ansvar, mer penger og lite tid. Da kommer testen på bevisstheten om prioriteringene. Mangel på bevisste prioriteringer fører til et reaktivt liv der en bare gir respons til krav fra omgivelsene.

Jeg forberedte meg til samtalen med dem med å identifisere tre kamper som må vinnes for småbarnsforeldre:

1. Kampen om relasjonene

Ordspråkene sier at det viktigste av alt er å ta vare på hjertet vårt (Ord 4,23). Kampen om hjertet vårt står om relasjonene til Jesus, til hverandre i familien og til venner Gud har satt oss sammen med.

Les også: Hjelp, jeg kan ikke fordra partneren min (Terje Dahle)

Når hjertet blir hardt, har andre blitt utestengt, og vi dveler ved skuffelser framfor å leve i lyset og erfare fellesskapet med Gud og hverandre (1 Joh 1,7).

Guds medisin er å la motgang og skuffelser kontinuerlig bli vasket bort i fellesskapet med ham og venner vi står nær. Et liv i nærhet, ærlighet og sårbarhet gjør oss sterk i Guds nåde.

Ukentlig brødsbrytelse minner oss på at vi står på samme grunn.

Vi kvitter oss med strev og prestasjonsjag, og får del i Jesu tilgivelse og forsoning. Dårlig samvittighet og skamfølelse blir byttet ut med fred og optimisme.

Prestasjonskulturen hvor vi sammenligner oss med hverandre og opplever avstand og utilstrekkelighet, får ikke lenger taket på oss. Vi innser at de andre trenger Gud på samme måte som oss selv.

SitatBilde-til-treKamperAlleSmabarnsforeldreOpplever

Da faller prestasjonsjaget og fasadene, i stedet senker vi skuldrene og lar nåden være i sentrum. Ukentlig brødsbrytelse minner oss alle på at vi overfor Gud står på samme grunn enten vi kjenner på seier eller nederlag.

Å være kreativ i å finne tid til de viktige relasjonene er viktig i alle livsfaser. Å utsette det mens man har små barn, er som å la være å vedlikeholde bilen og håpe at den er like god år etter år.

2. Kampen om tiden

For mange er etableringsfasen den første gangen de kommer i krysspresset mellom viktige ting de ønsker, men som de ikke har tid til samtidig. Da får ordet prioritering ny betydning. Det å utsette ting er ikke prioritering. Prioritering er å si ja og nei, og da må man prioritere det viktigste først.

Les også: Ingen selvutviklingskurs er bedre enn ekteskapet (Erling Thu)

Mange går i den fella at de prioriterer det som til enhver tid roper høyest. Da lever man bare i øyeblikket uten langsiktighet. Når man får barn, kan dette bli en ubevisst vane, fordi en baby krever 100% oppmerksomhet og respons.

Kommer det flere barn, blir hverdagen fort en endeløs vandring mellom barnas behov. Når det blir stille i huset om kvelden, orker man ingenting annet enn å hvile og puste ut.

Tid til venner, trening og Guds ord og bønn roper ikke høyt.

For å få frigjort tid og komme på offensiven igjen, trenger ektepar å bli enige om hva som er viktig for familien som helhet. Deretter må oppgavene fordeles slik at de kan få gjort det som trengs og fortsatt ha noe tid til overs.

Mange småbarnsforeldre gjør så mange ting sammen rundt hus og hjem at de ikke får særlig tid til andre viktige områder. Tid til venner, tid til trening og tid til Guds ord og bønn roper ikke høyt, sammenlignet med barna eller alt rotet i huset.

I det lange løp er det likevel avgjørende å fordele oppgaver og frigjøre tid for hverandre og for langsiktige investeringer. Paulus sier til efeserne at de må kjøpe tiden, for dagene er onde (Ef 5,16). Når jeg og Lise var småbarnsforeldre var dette bibelverset viktig for oss for å finne kreative løsninger når tiden var en knapphetsressurs.

3. Kampen om framtiden

Når vi vender om til Jesus og evangeliet får vi et evighetsperspektiv. Vi får en indre overbevisning og en visjon av Jesus som setter retning for livet. Vi skjønner at livet vårt har en verdi og en mening fra Gud, og at Han har en plan om frelse for denne jorda.

Dette får oss til å sette oss mål, tenke langsiktig og jobbe for Guds rikes komme til jord.

Men i møte med småbarnslivet blir det nære og umiddelbare i fokus. Bleier må skiftes, mat må lages, klær vaskes og barn trøstes.

Det er lurt å treffe ektepar som er ferdig med småbarnsfasen.

Kombinasjonen med lite tid til bønn og søvn, gjør at mange par stenger alt annet ute og blir opptatt av det nære og umiddelbare. De gjør det mest presserende til enhver tid, og legger ingen langsiktige planer. Det de drømte om for framtiden blir mer og mer fjernt. Skjer dette lenge nok, kan de miste perspektivet og visjonen for Guds rike.

Medisinen mot dette er å skaffe seg årlige pauser. Et par ganger i året kan de sette av en hel dag eller en weekend der de snakker og ber sammen om framtidsdrømmer, Guds løfter og viktige verdier i livet.

Det er også lurt å treffe ektepar som er ferdig med småbarnsfasen, og som er levende bevis på at det kommer et liv etter småbarnstiden der de sette visjoner og drømmer fra Gud ut i live.

Det å få næring fra Guds ord ved alle de mulighetene som finnes i dag er også en god ting. Bevisste valg av podcaster og forkynnelse gir næring og perspektiv til det åndelige livet Gud har lagt ned i oss.

Paulus formante Timoteus som en ung mann flere ganger om å ta vare på Guds kall (1 Tim 6,14.20; 2 Tim 1,14). Guds kall er et viktig holdepunkt i de fasene av livet hvor det føles som om alt er bare kaos og ikke verdt innsatsen.

Tilbake til Vilde og Ragnar: I samtalene med dem var kampen om hjertet den største utfordringen å komme gjennom på. De tok modige og gode valg i forhold til tid og holde fast på kallet. Det å leve nært, åpent og sårbart var en skikkelig kamp som lenge så ut som de ikke klarte å komme gjennom på. Frykten for hva andre tenkte om dem var sterk.

Vendepunktet kom da Vilde spontanaborterte i fjortende uke. To ektepar ble involvert for å takle det praktiske på hjemmebane. Fasaden røk, smerten kunne ikke skjules, og midt i alt kom de nærmere de andre kristne vennene.

Fordi Vilde og Ragnar var sett på som “det perfekte paret” i vennegjengen, førte deres åpenhet til at resten la ned fasader og kom inn i Guds nåde. Å være vitne til denne forvandlingen ble et fantastisk vitnesbyrd om at Guds nåde gir liv og glede midt i hverdagens små og store utfordringer.