Trofast vennskap

Man har kanskje mange venner, men hvor mange av de ville turt å si sannheten, uansett hvor dårlig stemning det ville skapt? Marte Askeland Skjelvik viser hva Bibelen sier om vennskap i denne episoden av Bibelkvarteret.

For flere år siden kom en venninne til meg med tårer i øynene. Hun hadde over lang tid skjult områder av livet sitt. Uvise valg hadde fått negative konsekvenser i livet hennes, hun hadde blitt utnytta og påført stor indre smerte. Jeg var ikke klar over omfanget av smerten hun bar på, men jeg hadde sett en stund tidligere at hun tok noen valg som ledet henne i en skummel retning. Jeg hadde skygget unna. I stedet for å være en trofast venn å gå til henne i omsorg og kjærlighet for å hjelpe henne, hadde frykten for å skape dårlig stemning vært større enn ønsket om å hjelpe.

Det er lett å være etterpåklok. Bak den humoristiske, utadvendte og vakre fasaden skjulte det seg en usikkerhet og et behov for å bli anerkjent, elsket og trygg i sin identitet. Jeg skulle ønske at jeg hadde fortalt henne at hun er verdt mer, at hun var høyt elsket og at hun hadde en enorm verdi. Jeg skulle ønske jeg turte å stille spørsmål rundt de tingene jeg hadde hørt og rundt noen av de hun var sammen med for å hjelpe henne på sporet igjen. Jeg kunne risikert at hun følte seg dømt, tråkket på tærne eller at jeg blandet meg i ting jeg ikke hadde noe med. Men jeg skulle ønske jeg trosset den frykten.

Jeg hadde ikke vært en trofast venn. Men Gud hadde heldigvis sendt andre gode mennesker inn i livet hennes som kunne hjelpe henne. Idag har hun fått et godt vitnesbyrd om Guds nåde, kjærlighet og gjenopprettelse i livet hennes og hun lever brennende i troen og trygg i sin identitet i Kristus.

Erfaringen gav meg en utvidet forståelse av hva det ville si å være en trofast venn som har utfordret meg flere ganger i senere tid.

Trofaste vennskap er blant annet livsnære forhold der man backer hverandre og heier hverandre frem i medgang og motgang. Men om vi skal heie hverandre frem så kan man ikke heie på alt. Et spørsmål jeg har stilt meg mange ganger siden den gang er om vi i stedet for å holde sannheten høyt av og til lar den bli tabubelagt i frykt for at noen skal oppleve seg dømt, tråkket på tærne eller at det skal bli slutt på den gode stemningen.

Matteus 7,3-5

«Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til? Eller hvordan kan du si til din bror: ‘la meg ta flisen ut av øyet ditt’ når det er en bjelke i ditt eget? Din hykler! Ta først bjelken ut av ditt eget øye! Da vil du se klart nok til å ta flisen ut av øyet til din bror»

Å ha en flis i øyet kan bety flere ting. Det kan være synd i livet man trenger å ta et oppgjør med, eller det kan være noe i livet vårt som enkelt og greit ikke gagner oss (eks. Dårlig vane). Dette bildet som presenteres her i Matteus er veldig beskrivende for opplevelsen av det å skulle rettlede/veilede noen eller å bli rettledet selv. I tillegg gir det oss noen gode råd. Det er tre sider ved dette verset jeg ønsker å trekke frem.

1. Gud har kalt oss til å dømme/lede i vårt eget liv først og fremst

Den personen jeg leder mest i mitt liv er meg selv. Jeg trenger å skille mellom det som er rett og godt og det som hører det gamle livet til, først og fremst hos meg selv og så hos andre. Jeg trenger å leve ydmykt i et nært fellesskap med Gud og andre kristne der jeg selv lar meg forme. Jeg trenger blant annet å bevare mitt eget hjerte, lede meg selv til å ta gode valg i hverdagen (både store og små) og være en disippel av Jesus i felleskap med andre disipler. Det er utgangspunktet for å kunne se klart inn i andre sine liv og situasjoner. Det betyr ikke at du må være perfekt, men for å være en god veileder for andre trenger man å være det for seg selv først og fremst. Sjekk at du ikke har noen store bjelker i ditt eget øye som hindrer deg i å se med klarhet inn i andre sine situasjoner (f.eks. sjekk at intensjonene dine er gode og rette).

2. Vi er kalt til å stå sammen for å hjelpe hverandre

Å påpeke hverandre sine feil er ikke det samme som å ta flisen ut av hverandre sitt øye. Å påpeke at noen har en flis i øye hjelper veldig lite. Da trenger man ett par øyne som ser klart og noen hjelpsomme hender. Vi er ikke kalt til å bare gå rundt å påpeke hverandre sine feil, vi er kalt til å stå sammen med hverandre i de vanskelige valgene og de prosessene som må gåes for å komme inn på rett spor igjen. Rettledning og veiledning skal alltid ha sitt utgangspunkt i den gudgitte kjærligheten han har lagt ned i oss for hverandre, derfor er min intensjon ikke bare å påpeke, men å stå sammen. På den måten kan vi få oppleve kraften i at Gud har satt oss sammen som en familie for å utruste, oppbygge og styrke hverandre på veien i å bli mer og mer lik Jesus.

For å ta et konkret eksempel. Se for deg at du har en venn som opplever seg avhengig av pornografi. Etter en prat er dere begge enige at han/henne trenger å finne en vei ut av denne avhengigheten. For å kunne stå sammen i vegen ut kan dere finne praktiske tiltak som kan hjelpe vedkommende i å unngå å både bli utsatt for fristelsen og å oppsøke det.

F.eks. bli enige om at du regelmessig skal spørre/holde vedkommende til ansvar for å høyne terskelen til å oppsøke pornografi eller bli enige om noen kjøreregler ved bruken av digitale verktøy til visse tidspunkt der det er lett å falle for fristelsen. På den måten kan du være med å hjelpe vedkommende å få det på avstand, slik at vanen kan bli brutt, fristelsen bli mindre og det kan bli lettere å ta gode valg.

Men som sagt, det trenger ikke alltid handle om direkte synd. Se for deg at du har en kompis i kollektivet ditt som nettopp har sluttet på studiet midt i semesteret. Han sier at studiet ikke var helt for han så derfor gav han seg. Ettersom han ikke får støtte fra lånekassen lenger trenger han mer jobb, men har ikke orket å søkt så mye fordi det er lite som fanger interessen. Han sitter store deler av dagen inne på sitt eget rom, ser på serier og kommer seg lite ut. Det påvirker humøret hans og du ser at han hadde trengt å kommet seg mer ut, få litt ny input, blitt mer aktiv og fått seg noe å gå til i hverdagen for å få motet og gnisten tilbake. I stedet for å bare påpeke at han må komme deg mer ut for å bryte den negative spiralen, så kan du stå sammen med vedkommende både gjennom å oppmuntre han når det kommer negativitet til overflaten, hjelpe med å se etter gode jobbmuligheter, invitere med på turer og sosiale sammenkomster.

3. Det kan være vanskelig, både å gi rettledning og å ta imot

Vi er såklart aldri ute etter å såre hverandre, men det kan skje allikevel. At andre har verdens beste intensjoner er ingen garanti for at vanskelige følelser ikke komme når man blir korrigert. Det er ikke behagelig å ta ut en flis fra øyet. Prosessen med å ta den ut kan kanskje være mer smertefullt enn å ha den der, men man lar ikke flisen stå i øyet i frykten for smerten ved å ta den ut. Nei, fordi man vet at konsekvensen av å ikke ta ut flisen kan bli alvorlig og så vet man at friheten og lettelsen det er å få den ut er verdt smerten. 

Ordspråkene 27,6

De sårene man får av en venn, er gitt i trofasthet

Derfor, la oss være rause med hverandre. Rause om noen kommuniserer litt dårlig, eller kanskje bare annerledes enn du selv ville kommunisert. Rause om du skulle bli såret. Rause når kjærligheten og omsorgen i rettledningen er litt for godt pakket inn.

Jesus var en trofast venn

… hans disipler fikk jammen høre litt av hvert.

Jesus var veldig tydelig med sine disipler. Noen ganger når jeg har lest noen av Jesus sine sitater så må jeg innrømme at jeg har tatt meg selv i å tenkte: «Oida, det var kanskje litt vell rett på sak» Men Jesus holdt sannheten høyt. Når noe var viktig så var det viktig og da var han tydelig. Hans omsorg og kjærlighet gikk aldri på bekostning av sannheten. Han sa det som var rett og sant til enhver tid. Han var og er kjærlighet og det var utgangspunktet for alt han sa og gjorde. Det var jo nettopp p.g.a. hans kjærlighet at sannheten måtte holdes høyt. Jesus sa selv:

Joh 8,31-32:

Hvis dere blir i mitt ord, er dere virkelig mine disipler. Da skal dere kjenne sannheten og sannheten skal sette dere fri.

Hvis vi virkelig tror at sannheten setter mennesker fri, da kan vi ikke vri på den eller legge skjul på den for å bevare midlertidige gode følelser hos hverandre. Da lurer vi både hverandre og oss selv.

Ordspråkene 27,17:

Som jern skjerper jern, slik skjerper en mann sin venn

Sammen er vi kalt til å slipe hverandre, få frem det beste i hverandre, hjelpe hverandre til å leve i den friheten Gud har kalt oss til og å bli mer og mer lik Jesus som er vårt forbilde i alle ting. Hver og en av oss helt avhengig av Guds nåde i den prosessen.

Den hellige ånd er også en trofast venn

En gang pratet jeg med en som kom å sa at hun følte seg så dømt. «Av hvem?» spurte jeg. «Av ungdomslederne i menigheten» svarte hun. Så spurte jeg «men.. hva er det de dømmer deg for da?». Mumlende kom det fram at hun egentlig ikke hadde noe godt svar på det. For tilsynelatende så var det ingenting å dømme henne for. «Hvordan kan de dømme deg for ting i livet ditt som de ikke engang vet om» spurte jeg. Da ble det litt stille. «Nei, det var jo forsåvidt sant» svarte hun. Kanskje de ikke dømte henne allikevel, men kanskje det hun kjente på var at DHÅ kalte på henne og overbeviste henne om egen synd eller minnet henne på områder i livet hennes som ikke samsvarte helt med hans ønsker for henne. Kanskje var det enkelt og greit litt dårlig samvittighet som skal være en hjelp for skille ut av livet det som ikke er sant og godt for å legge vinn på det som er rett, sant, edelt, rent, verdt å elske og akte (Filipperne 4,8). På denne måten er DHÅ en trofast venn som taler til oss og som leder oss slik at vi kan leve i frihet. Så har Gud satt oss sammen med andre for at vi skal hjelpe hverandre i å leve helhjertet og overgitt som disipler av Jesus og i å leve liv der vi stadig vokser til modenhet i Kristus.

Jeg tror at noen av de tankene som hindrer oss i å tørre å belyse områder av livene til hverandre som ikke er helt slik de gjerne skulle er frykten for at noen skal føle seg dømt eller tro at vi går rundt å tror at vi er noe bedre enn dem.
Til denne tanken ønsker jeg å belyse to sannheter:

Den første:

Det er helt urelevant å snakke om at noen er bedre eller dårligere enn noen andre. Fordi det handler ikke om det. Vi er alle avhengig av Guds nåde. Vi er blitt rettferdiggjort ved troen på Jesus Kristus, ikke fordi vi har oppnådd noe selv, men fordi at gjeldsbrevet mot oss ble slettet ut da han naglet det til korset. Hans blod har vasket oss ren. Vi rettleder ikke hverandre fordi at vi p.g.a vår hederlige levemåte har blitt tildelt et slags mandat til å fortelle andre hvordan de skal leve. Nei, vi veileder med et utgangspunkt i at vi ønsker at andre skal få oppleve den friheten vi selv har fått oppleve at det er å leve i sannheten, innenfor de rammene som Gud har skapt for livet. Vårt eget vitnesbyrd om Guds nåde og kjærlighet blir både utgangspunktet og drivkraften.

Den andre sannheten er at vi faktisk ikke dømmer hverandre.

Hver eneste dag dømmer vi i våre egne liv. Vi tar valg ut ifra vår forståelse av hva som er rett og godt. Det gjør faktisk alle, både kristne og ikke kristne, mer eller mindre bevisst. Forskjellen er at mange tar utgangspunkt i hva de føler er rett og ikke. Vi kristne tar ikke valg ut ifra hva vi føler er rett eller ikke, vi tror at det finnes en objektiv sannhet som er utgangspunktet for hvordan vi dømmer.

Jeg må hver dag velge å tale vel om de rundt meg. Fordi sannheten, ut ifra Bibelen, er at tungen har stor makt og vi må passe på at det ikke kommer ferskvann og saltvann ut fra samme kilde. Da må jeg skille/dømme mellom det som er godt å si, det som skaper liv og det som skaper død. Å dømme betyr å skille. Slik Gud skilte lyset fra mørke da han skapte hele universet trenger vi å skille lyset fra mørket hver eneste dag. Derfor, om noen kommer til meg  å sier at «det er ikke rett av deg å sitte å si disse negative tingene om din bror/søster» så dømmer de. De dømmer ikke meg, jeg er allerede dømt rettferdig ved troen og vasket ren. Men de hjelper meg å dømme mellom det som er godt og rett og det som er feil, mellom det som bærer dårlig frukt og det som bærer god frukt. Jeg er heldigvis dømt rettferdig en gang for alle i troen på Jesus, men jeg er kalt til å dømme hver eneste dag i mitt eget liv først og fremst for så å kunne hjelpe min bror/søster å gjøre det samme når det trengs.

Så la oss hjelpe hverandre. La oss være ydmyke. «Gud står den stolte imot, men den ydmyke viser han stor nåde» (Jak 4,6; 1 Pet 5,5). Ikke se på det som et nederlag når du trenger hjelp til å se klart. Det trenger vi alle på ulike områder gjennom livet fordi vi lever midt i det spennet mellom lyset som er i oss når vi har Jesus som Herre og frelser og mørket som er i verden. Instinktivt har vi en tendens til å ville skjule denne kampen i oss. Men den kampen er reell for alle Kristne. Derfor har Gud satt oss sammen med andre så vi kan vokse, modnes og lære å kjenne DHÅ og han som virker i oss til å både ville og virke til Guds behag.

Vi trenger alle å ha trofaste venner som elsker oss så høyt at de er villige til å si det som trengs å sies, som står trofast sammen med oss både når vi feiler og når vi lykkes, når livet går på skinner og når vi har kamper å kjempe, som holder sannheten høyt når vi trenger hjelp til det og som kan være med å bringe klarhet i situasjoner det synet vårt har blitt svekket. La oss være venner som heier hverandre frem, elsker hverandre, backer hverandre og som i omsorg og kjærlighet alltid holder sannheten høyt fordi det er den alene som setter virkelig fri.