Legedom og styrke kommer av å fortsette å løpe for Gud, selv om vi har fått oss en trøkk
Bibelen snakker om å fullføre løpet. I Brevet til hebreerne står det om kvinner og menn som levde i tro til Gud gjennom mange utfordringer og prøvelser. Felles for dem var at de holdt fast på Guds løfter og ga ikke opp.
Da jeg startet førstegangstjenesten i militæret oppdaget jeg at mange av medsoldatene mine var mye raskere enn meg på korte løp. Men når det kom til tre-mila med full oppakning og alt utstyret vi måtte bære med oss, var det flere av sprinterne som ikke klarte å fullføre. Motivasjonen min økte på etter hvert som jeg tok igjen flere av de som nylig hadde slått meg med god margin på kortere distanser på idrettsbanen.
Bibelen snakker om et annet løp som gjelder oss alle. Forfatteren av Brevet til hebreerne skriver at vi må fullføre løpet slik trosheltene før oss gjorde. Vi får også gode tips til hvordan vi gjør det:
Derfor, når vi har så stor en sky av vitner omkring oss, så la oss legge av alt som tynger, og synden som så lett fanger oss inn, og med utholdenhet fullføre det løpet som ligger foran oss, med blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus. For å få den gleden han hadde i vente, holdt han ut på korset uten å bry seg om skammen, og nå har han satt seg på høyre side av Guds trone. Ja, tenk på ham som holdt ut en slik motstand fra syndere, så dere ikke blir trette og motløse. (Hebr 12,1–3)
Legge av byrder
Vi møter flere interessante uttrykk i dette avsnittet, og det første jeg vil snakke om er å legge av alt som tynger (vers 1). På grunnteksten betyr «å legge av alt som tynger» å ikke reise med for mye vekt, men reise så lett som mulig. Med andre ord, vi trenger å legge av byrder.
Alle som skal på fjelltur vet at å ha for mye i sekken gjør turen mer krevende enn nødvendig. Dette gjelder også for vår reise gjennom livet.
Byrder kan være ubesvarte spørsmål, negative erfaringer, uløste konflikter og personlige tragedier som vi møter, og som vi bærer på resten av livet. Bibelen forteller om alle sider ved livet, også det som er meningsløst og tragisk. Både Jobs bok og Salmene viser at det går an å legge av slike byrder selv om vi ikke forstår hva som skjer, eller hvorfor vi blir rammet av tøffe ting. Poenget er å legge det av. I Salme 142 sier David:
Jeg roper høyt til Herren.
Jeg ber til Herren om nåde.
Jeg øser ut min klage
og forteller ham om min nød.
Når min ånd blir svak, kjenner du min sti.
På veien der jeg går, setter de snarer.
Vend blikket mot høyre og se:
Ingen kjennes ved meg,
jeg har ikke noe sted å flykte,
ingen bryr seg om meg.
Herre, jeg roper til deg.
Jeg sier: Du er min tilflukt,
min del i de levendes land.
Hør når jeg roper,
for jeg er fattig og hjelpeløs!
Fri meg fra dem som jager meg,
de er for sterke.
Før meg ut av fengselet
så jeg kan prise ditt navn!
De rettferdige skal samle seg om meg,
for du gjør godt mot meg. (Sal 142,2–8)
Å legge av byrdene vil si å gå til Gud med alt vi bærer på, og sette navn på det vi føler av sinne og frustrasjon, slik David gjør i denne salmen.
En byrde kan være å søke etter bekreftelser for å få økt selvrespekt. I stedet for å finne sin trygghet og identitet i Jesus Kristus, leter vi lett etter andre stimuleringer og bekreftelser. Det kan være mer utdanning, bedre betalt jobb, makt eller penger.
Dette blir en byrde fordi det alltid får oss til å jage stadig nye ting framfor å leve her og nå. Resultatet blir en rastløshet og uro som tar bort overskuddet. For mange eiendeler krever vedlikehold, tid og penger. Behovet for stadig mer penger, bedre utdanning eller jobb tar oppmerksomheten bort fra å styrke vårt indre menneske.
Jesus havner på sidelinjen i livet ditt, og fred og glede blir erstattet av jag og krav. En lever ikke her og nå, og til slutt sier kroppen og psyken vår ifra. Da får mange en bråstopp som krever hvile, ro og ny start. Det er mulig å leve i dagens samfunn uten å gå på en smell dersom en stadig legger av byrder hos Herren og griper hverdagen i tro til Gud.
I en tid der sosiale medier har mye oppmerksomhet, fører jaget etter likes og feedback i ulike kanaler til at folk slites ut. I Evangeliet etter Matteus forteller Jesus en lignelse om å bli moden som kristen. Her sier han at rikdommen kan bedra oss, og at bekymringer for alt som kan skje i livet kveler livet fra Gud (Matt 13,22).
Vi må gi luft og næring til vårt indre menneske. Leve i takknemlighet, be og tilbe Gud, ta til oss av Guds ord og leve i reelle fellesskap med andre etterfølgere av Jesus. Det bygger en forsvarsmur mot det som vil invadere oss og gjøre oss til stressede forbrukere og selvopptatte materialister.
Vi er mennesker skapt i Guds bilde og frelst ved Jesu nåde til et liv i rettferdighet, fred og glede. Vi skal ikke selge oss til de kreftene som vil rive ned vår identitet i Gud.
Legge av synd
… og synden som så lett fanger oss inn … (Hebr 12,1)
Det andre punktet mitt handler om å legge av synd. Synd er å bomme på målet – å handle på tvers av Guds gode vilje. Stoltheten vår viser seg når vi lyver for å komme oss ut av en vanskelig situasjon, eller overdriver for å imponere andre mennesker. Eller i samtaler der vi er mer opptatt av å vinne diskusjonen enn av å forstå og nå inn til den andre. Handler det egentlig om å kjempe for sannheten, eller handler det om vår egen stolthet og synd?
Sier vi at vi har fellesskap med ham, men vandrer i mørket, da lyver vi og følger ikke sannheten. Men dersom vi vandrer i lyset, slik han selv er i lyset, da har vi fellesskap med hverandre, og blodet fra Jesus, hans Sønn, renser oss for all synd.
Sier vi at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss. Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett. (1 Joh 1,6–9)
Når vi møter vår egen skrøpelighet lærer vi å vandre ydmykt med Gud, og legge alt fram for Jesus som tilgir, renser og gjenoppretter. Da har vi fellesskap med Gud og hverandre, og lever ikke i selvbedrag. Relasjonene med andre bevares, og vi går sammen gjennom livet i tiår etter tiår.
Løpe med utholdenhet
… og med utholdenhet fullføre det løpet som ligger foran oss … (Hebr 12,1)
Det tredje punktet mitt handler om å løpe med utholdenhet. Noen ganger er det viktig å bare holde ut. Tøffe perioder handler noen ganger bare om å ikke gi opp. Vi som har vokst opp i Norge har vært velsignet av tryggheten sikkerhetsnettet i velferdssamfunnet gir – og det er noe å være takknemlig for. Samtidig kan det gi oss et feil bilde av livet og verden, der personlig lykke og tilfredsstillelse er målestokken på suksess. Det blir viktigere å leve godt enn rett.
Bibelen gir oss et annet bilde av suksess. Det dreier seg om å leve for Gud, kjempe for sannhet og rettferd, og i alle ting vi møter gi pris og ære til han. Spørsmålet er ikke hva vi møter, men hvordan vi møter det. Vi vil la Jesus vinne skikkelse i oss gjennom det vi møter. En slik innstilling til livet gjør at vi blir mer og mer formet av Jesu sinnelag for hvert år som går, og at Åndens frukt vokser i livet vårt (Gal 5,22–25).
12. mars 2020 våknet vi opp til hvor sårbare vi er. Vi lever ikke i en beskyttet del av verden, men hele verden har møtt konsekvensene av Covid 19. Usikkerhet i forhold til jobb, økonomi, helse og hele framtiden trigger noe inni oss. Vi kjenner at angst og uro vil ha plass i livet vårt.
Noen prøver å beskytte seg mest mulig mot alle ytre farer og ha mest mulig kontroll i hverdagen. Det blir fort en overforsiktig og reaktiv livsstil som ikke fungerer. Jesus sier i Johannes evangelium kapittel 14 at tro og tillit til Gud tar plassen som angst og uro vil ha i hjertet vårt.
Vi har de siste månedene sett hvor lite trygghet og sikkerhet vi finner rundt oss. Vi lever i en verden der vi må manøvrere med hyppige endringer og der det alltid kan skje noe uforutsett. Da er den freden vi erfarer i lys av Jesu seier over synd og død en stor styrke. Vi blir ikke en kasteball for omstendigheter, men kan leve et stødig liv med blikket festet på Jesus.
I Brevet til hebreerne viser forfatteren at legedom og styrke kommer av å fortsette å løpe for Gud, selv om vi har fått oss en trøkk eller to (Hebr 12,13–15). Dersom vi setter oss ned og lar bitterhet slippe til, vil vi bli skadet og ute av stand til å fullføre løpet.
Se på Jesus
… med blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus. (Hebr 12,2)
For det fjerde handler løpet vårt om å leve med blikket festet på han som er troens opphavsmann og fullender, Jesus Kristus. Jesus er ikke bare en som tilgir vår synd og gir oss et nytt liv. Han gir oss tro hver dag slik at vi kan fullføre løpet med stil. Et råd Jesus gir oss er å leve i dag. Ikke fokuser på gamle feil eller «gode gamle dager». Vi skal heller ikke bruke tid på å bekymre oss for det som muligens kan komme til å skje (Matt 6,25–33).
Jesus så langt framover. Fra han kom til jord visste han at korset ventet, men han festet ikke blikket der. Han så forbi død og grav, og fram mot seieren som følge av sin død og oppstandelse:
For å få den gleden han hadde i vente, holdt han ut på korset uten å bry seg om skammen, og nå har han satt seg på høyre side av Guds trone. (Hebr 12,2).
Jesus har seiret over døden, den siste store fienden alle mennesker møter (1 Kor 15,26). Det gir oss håp i møte med meningsløshet og vonde ting. Fordi en gang skal vi se Jesus ansikt til ansikt, og da skal vi forstå fullt ut (1 Kor 13,12).
Fellesskapet med Jesus gir oss del i en himmelsk visjon. Det er som om Jesus fester kroken i oss, og vi blir dratt til han uansett hva som skjer rundt oss. Livet byr på utfordringer, seire og nederlag som kan virke overveldende. Men når vi har fått blikket festet på Jesus, vil vi komme gjennom alle livets opp- og nedturer uten å miste fellesskapet med Jesus.
Paulus sammenligner livet vårt med et løp. Som en idrettsutøver som trener for gull, lever vi for den festen som kommer når vi skal være sammen med Jesus i all evighet (1 Kor 9,24–25). Da tar vi det som møter oss av motgang i livet uten å la oss stoppe, fordi vi har noe bedre i vente: Vi skal få se Jesus ansikt til ansikt og være sammen med ham i all evighet.
(Opprinnelig publisert i FOLK 4-2014).
