Kristen svettelukt vs. Kristi velduft?

Språket vårt er viktig. De små tegnene som settes sammen gir mening. «Heng han ikke, vent til jeg kommer.» Eller: «Heng han, ikke vent til jeg kommer.»Noen ganger handler det bare om syntaks og semantikk, andre ganger kan det være et poeng å følge bedre med i timen.

Fått med deg vår nye podcast, Vers for Vers? #1 – Efeserne 1 (Jonatan og Martinius)

Semantikk handler om hvordan ord og tegn er satt sammen for å gi mening. Det finnes ulike nivåer av semantikk. Litt forenklet kan man dele det inn i leksikalsk nivå, der spesifikke ord har ulik betydning. Ordet «land»kan bety et geografisk område, en nasjon eller et jordstykke.

Neste nivå handler om setningssemantikk, der mening oppstår når ordene settes sammen til en setning. Altså hva hele ytringen uttrykker. For eksempel setningen: «Hun så mannen med kikkerten». Her kan ordene satt sammen bety ulike ting. Bruker kvinnen en kikkert for å se mannen, eller ser hun en mann utstyrt med en kikkert?

Det tar oss til neste nivå som kan kalles kontekstuell betydning. Da ser man hele setninger og konteksten de er satt inn i. Hvis kvinnen i forrige eksempel er politietterforsker og leter etter en mann som er på flukt, gir det en annen mening enn hvis kvinnen og mannen er sammen på en utflukt for å kikke på fugler.

Språket peker på en dypere virkelighet – hvordan Gud virker, og hvordan vi responderer.

Poenget er at noen ganger er det lurt å se litt nøyere på hvordan Bibelen beskriver sentrale prinsipper i forståelsen av evangeliet – de gode nyhetene om Jesus Kristus!

Hvordan Bibelen formulerer seg er nemlig ikke tilfeldig. Språket peker på en dypere virkelighet – hvordan Gud virker, og hvordan vi responderer.

Passiv versus aktiv

Kristen tro handler mye om transformasjon, eller endring. Gud endrer ting. Han tar oss fra mørke til lys. Fra død til liv. Dette er sterke språklige bilder, men også høyst reelle og virkelige ting.

Det finnes kristendom som kommuniserer at alt handler om å ta seg sammen. Man kan få inntrykk av at man skal endre alt selv. Fokuset er på å gjøre ting og gjøre seg fortjent til ting. Resultatet blir fort mennesker som er utslitt, frustrert og lukter gammel svette.

Den andre grøften er passivitet. Du skal ikke gjøre noen ting. Gud er suveren og griper inn når og hvor han måtte ønske det. Vi har ingen påvirkning og det eneste vi kan gjøre er å håpe på det beste i en slags passiv tillit til en fjern og utilnærmelig Gud. Dette fører også til ansvarsfraskrivelse, frustrasjon og manglende og vekst i livet.

Jeg tror på en tredje vei. Og jeg tror Bibelens formuleringer kan hjelpe oss til å forstå at vi både skal være aktivt søkende og aktivt mottakende. Man kan kalle det for  «tillatende passiv» eller en form for mellomting mellom aktiv og passiv.

Lytt til Sennep-podden: #107 – Epstein og det kristne menneskesynet – Med Terje Dahle (Siri Schnell Juvik)

La dere…

Dette språklige poenget kommer frem i Bibelen ved formuleringer som: «Vend om og la dere døpe…» (Apg 2,38), «Bli fylt av ånden..» (Ef 5,18), «La Kristi ord bo rikelig blant dere…» (Kol 3, 16), «Bli i meg…» (Joh 15,4).

Vi kan se et mønster der vi blir kalt til å vende om, søke, åpne oss, bli værende og ta imot. Mennesket er aktivt involvert, men ikke opphavet til forvandlingen. Det er Gud som forvandler, fyller, gir liv og skaper vekst.

Det er derfor vi har gudstjenester, husgrupper, lovsangskvelder, bønnenetter og arrangerte treffpunkt. Fordi vi trenger aktivt å legge til rette for at Gud får virke i livene våre. Vi kan velge hva som skal få påvirke oss gjennom hva vi tillater i livene våre.

Mennesket er aktivt involvert, men ikke opphavet til forvandlingen.

Det er som når prestene i Det gamle testamentet la til rette for at mennesker kunne nærme seg Gud. Nå, i den nye pakt er alle troende et kongelig presteskap (1 Pet 2,9) som tilrettelegger for Guds forvandlende kraft.

Når vi deler evangeliet med mennesker rundt oss, eller legger hendene på syke, så gjelder samme prinsippet. Det er vi som aktivt handler og tilrettelegger, men det er Guds kraft som suverent skaper endring.

I møte med Gud og med hans levende Ord og livgivende Ånd kan vi si som Maria, Jesu mor: «Se, jeg er Herrens tjenestekvinne. La det skje med meg som du har sagt.» (Luk 1,38)

Alt starter med Gud

Når vi ber, erkjenner vi at vi trenger hjelp. Vi anerkjenner at vi ikke klarer det selv. Men Jesus går enda lengre når han skal lære disiplene å be. Han sier at de skal ha fokus på hva Gud vil: «La din vilje skje…» For utgangspunktet er aldri oss, men Gud.

Bibelen oppfordrer oss til aktivt å komme til Gud.

Jesaja 55, 6-7 viser at selv om Han er nær skal vi søke Han:

«Søk Herren mens han er å finne, kall på ham den stund han er nær.»

Jeremia 29, 13 kommer med samme invitasjon:

«Dere skal søke meg og finne meg når dere søker meg av hele deres hjerte.»

I Matteusevangeliet kapittel 11, 28 kan vi lese Jesu oppfordring:

«Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile.»

Ulike tekster viser at det er Gud som inviterer, men det er også bare Han som skaper den dype forvandlingen i hjertene våre. Vi kalles inn til omvendelse, til Gud – og Guds ånd frembringer det nye livet i oss.

Paulus beskriver dette spennet godt i brevet til Filipperne 2, 12-13:

«Arbeid på deres frelse […] For det er Gud som virker i dere både å ville og å gjøre etter hans gode vilje.»

Vi finner det samme i Jesu oppsummerende ord i Johannes 15, 5:

«Uten meg kan dere ingenting gjøre.»

Det er altså Gud som er fokuset og sentrum for alt den troende søker. Det er Guds rike, det er Guds menighet og det er Guds Ord. Vi søker aktivt at Han får fylle og forme oss etter sitt eget bilde. Vi skal ikke forme, fylle eller bygge – vi skal la oss forme, fylle og bygges. Av Han, ved Hans ånd.

Gud tar imot meg slik jeg er, og Han forvandler meg ved sin Ånd.

Metamorfose

I Romerbrevet 12,2 står det:

«La dere forvandle ved at sinnet fornyes.»

Ordet «forvandle» oversetter det greske metamorphoō – samme ord som ligger bak «metamorfose». Det beskriver en indre forvandling, ikke bare ytre justering. Det er dette som er forskjellen mellom lovisk, død religion – og de gode nyhetene evangeliet bringer.

Død religion sier: «Jeg må forvandle meg, slik at Gud kan akseptere meg.»

Evangeliet sier: «Gud tar imot meg slik jeg er, og Han forvandler meg ved sin Ånd.»

Dette er ikke noe som bare skjer en gang. Det er en kontinuerlig prosess.

Vi tar aktivt del i det nye livet fordi Gud kaller oss til det. Når Gud taler, blir vi aktive. Vi blir aktivert. Da kan vi la oss forvandle ved at sinnet vårt blir fornyet og vi lever aktive liv i kontinuerlig forming etter det bildet Han har vist oss – ved sin Ånd.

Jeg tror det ligger en hemmelighet i noen slike formuleringer. For meg har det blitt nesten som en åpenbaring. Gardinene i vinduet har blitt dratt til siden og jeg har sett ting på en litt klarere og dypere måte.

Ikke ta deg selv i nakken for å selv løse problemene. Det lukter sjeldent godt. Vær heller aktivt mottakende av den forvandlende kraften som bringer Kristi velduft i livet og til samfunnet rundt deg.

Mer fra Kjartan Ørnes: Hvilke kilder har du i livet ditt?