Jeg drar meg opp på en fjellhylle, snur meg og kikker ut over et hav av sukkerspinn. Noen trekanta fjelltopper titter opp fra overflaten – hvaler som blei forvandla til stein i det sollyset traff dem.
Kort tid etter dukker også partneren min opp og sammen blir vi stående og se utover. Det er vakkert, men jeg kjenner jeg er utålmodig etter å komme meg videre oppover.
Jesus is my homeboy
“Tror du på Jesus?” spurte en av mine nye klassekamerater meg en av de første dagene på videregående. Han hadde på seg WWJD-armbånd og T-skjorte med teksten “Jesus is my homeboy”. Noen dager tidligere hadde læreren bedt oss om å nevne en vi så opp til. Klassekameraten min sa “Jesus”. Jeg sa “Hufsa”. Ingen lo.
Lytt til: Grunnvollen: Tro på Gud – introduksjon
“Ja”, svarte jeg. Jeg hadde nemlig ikke noe problem med å forestille meg at en hippielignende herremann ved navn Jesus en gang kan ha vandra rundt i Israel i sandaler og konfirmantkappe. Klassekameraten min så skeptisk ut.
Ta en liten pause nå mens jeg går og henter ordboka mi og slår opp under “T”. Joda, en av betydningene til “tro” er å “anta”, “mene” eller “forestille seg”. Det er den troen vi tror på spøkelser med. Hvis jeg derimot ser lengre ned på sida, finner jeg betydning nummer to: “stole på”. Det er betydningen vi tror på Jesus med.
“Tror du?”
Partneren min har trukket seg. Han har fått en diger flenge i håndflata og mener det er uforsvarlig å fortsette. Jeg forstår ham, men synes det er forferdelig surt – da må jo jeg også gi meg. Jeg studerer den kolossale fjellveggen som ruver over oss og vurderer om jeg klarer dette aleine. Det ville med stor sannsynlighet endt med døden, så jeg slår det fra meg. Jeg kjenner på den kalde steinen med begge hender – lar dem skli over den ruglete overflata. Da støter jeg borti et tau som henger ned fra et eller annet sted der oppe. Det går nesten i ett med fjellveggen.
Da vi tok imot Jesus, våkna ånden vår fra årelang slumring.
Jeg tar tak i tauet og kikker nærmere på det. Det står noe på det. Jeg myser mot de små bokstavene: “Tror du?” står det. Jeg drar svakt i det, så litt hardere. Joda, det virker som om det holder. Jeg henger hele vekta mi i det, og det gir ikke etter. Jeg har ikke noe problem med å anta at dette tauet skal holde meg, spørsmålet nå er om jeg er villig til å ikke bare anta, men også stole på det. Jeg vet ikke hva det er laga av, og slett ikke hva det er festa i der oppe. Er jeg likevel villig til å gjøre livet mitt avhengig av at det holder?
Å se den usynlige
I Hebreerbrevets kapittel 11 finner vi en lang liste over mennesker som har trodd. Noah brukte mange år på å bygge en diger båt langt fra nærmeste hav, Abraham reiste fra det livet han kjente, for å bo i et telt resten av livet i et fremmed land, og Moses forlot familie og sauer for å yppe seg mot verdens mektigste mann.
Tro handler om å stole på at noe usynlig er like virkelig som det synlige.
Grunnen til at disse menneskene gjorde dette på tross av det de risikerte, finner vi i beskrivelsen av nettopp Moses: “det var som om han så den usynlige”. Da vi tok imot Jesus, våkna ånden vår fra kanskje årelang slumring, reiste seg fra sofaen, marsjerte inn til hjernen vår, stilte seg i stram givakt og og ropte: “Klar til tjeneste”. Å ha en våken ånd er som å ha en ekstra sans. Det åpner en vei inn til en usynlig dimensjon der ingen måleapparater noen gang kan følge etter, men der de åndelige øynene våre kan gå som de vil. Der kan vi se inn i det usynlige, og det vi ser, vil påvirke livene våre.
Les også: Tro er tillit til Gud (Kjartan Ørnes)
Kanskje vi ser at vi er nødt til å si opp jobben og flytte til et annet kontinent, eller kanskje vi ser at vi denne dagen skal ringe en venn vi ikke har snakka med på en stund. Uansett om det vi ser, er smått eller stort, vil disse tingene alltid være gjort fordi vi stoler på noe som egentlig er usynlig, og som kanskje bare vi ser. Med andre ord vil de være gjort i betydning nummer to av ordet “tro”.
Tauet
Tauet er festa godt i klatreselen min, og jeg er på vei oppover igjen. Mens jeg systematisk gjennomsøker et område av fjellet over meg med hånda, dukker en tanke opp inne i hodet mitt. Jeg har jo tenkte på dette før, men nå som jeg henger i et tau jeg ikke helt vet hvor kommer fra, blir det enda tydeligere. Hvis jeg faller nå, er tauets evne til å holde meg det eneste som betyr noe – mine egne evner og mitt eget liv til nå, er faktisk irrelevant.
Det Gud gjør, gjør han gjennom mennesker som tror.
Om jeg har gått til gudstjeneste hver uke og ledd oppmuntrende hver gang den som prekte, sa noe bra, om jeg har bedt i timesvis for naboer og venner og så gått for å helbrede dem etterpå, gjør jeg faktisk ikke dette tauet noe sterkere. Om jeg har vært utro mot ektefellen min, latt være å betale skatt og snakka stygt om folk rundt meg, gjør jeg faktisk ikke dette tauet noe svakere. Det er tauets og festets egenskaper som teller her, ingenting annet.
Et liv i tro
Det Gud gjør, gjør han gjennom mennesker som tror. Mennesker som ikke tror, må bli stående igjen på fjellhylla når Jesus går høyere opp, eller de må gjøre et forsøk på å komme seg dit på egenhånd. Tro handler om å stole på at noe usynlig er like virkelig som det synlige, og det vil nødvendigvis innebære en god del risiko. Men vet du hva? Et liv festa i Jesus, det være seg tusen meter over bakken eller bare én, i tro på at evnene hans er nok til å holde deg der, er faktisk det livet du og jeg blei skapt til å leve – og det er fra der oppe at byer og nasjoner forandres.
