Gud er for glad i fellesskap til at han lar en anledning gå fra seg til å bruke mennesker i kjøtt og blod til å formidle sin velsignelse.
Når Gud vil velsigne mennesker, velger han ofte å bruke helt vanlige hender. Håndspåleggelse handler ikke om magiske ritualer, men om å formidle aksept, kraft og nærhet i troens fellesskap. Hvordan kan noe så enkelt som å legge hendene på noen bli et redskap for Guds kjærlighet og forvandling?
Dette er sjette episode i serien vår om Grunnvollen.
Grunnvollen er et begrep vi blant annet møter i Hebreerbrevet kapittel 6. Der beskrives det å “legge grunnvollen med omvendelse fra døde gjerninger og tro på Gud, med undervisning om renselsesbad (eller dåper) og håndspåleggelse, om de dødes oppstandelse og om evig dom.” Denne serien utbroderer hva Bibelen underviser om disse elementene i grunnvollen.
Du finner de andre episodene her:
Håndspåleggelse
Hva er dette for noe? Jo, håndspåleggelse er akkurat det som det høres ut som. En eller flere kristne legger hendene sine på en annen for å omfavne, be eller velsigne den andre. La oss se på noen eksempler.
En av de første misjonærene, Paulus, har reist til Damaskus for å drepe og fengsle kristne. På veien blir han slått til bakken av Gud og blir blind. Nå sitter han og ber. En annen kristen, Ananias, får beskjed fra Gud om å be for Paulus. Han er skeptisk. Er ikke dette han som er her på oppdrag fra styresmaktene for å slå ned den bevegelsen Jesus starta? Til slutt oppsøker han likevel Paulus, legger henda på ham og ber for ham. Paulus får synet igjen, og blir gjennom en enkel berøring fra en ellers ukjent kristen ønsket velkommen inn i Guds familie.
La meg gjenfortelle et kort vitnesbyrd: For fire år siden fikk en venn av meg en SMS fra en nabo om at han hadde så vondt i ryggen at han ikke klarte å reise seg fra sofaen – en tilstand han har regelmessig. Vennen var alene med barna den kvelden, men tok sjansen og stakk bortom. Vel framme leste han fra Markus 16 om at når kristne legger hendene på syke, skal de bli friske. Han la den ene hånda på ryggen hans og ba en kort bønn. Begge ble overrasket da det viste seg at det fungerte. Ryggen ble først bedre, så helt bra, og han har til i dag aldri mer hatt den tilstanden. En uke etterpå tok han imot Jesus i stua hjemme hos vennen.
Over til en annen situasjon. Se for deg følgende: På en gudstjeneste ber de for hverandre etter tur. En etter en setter de seg i en stol på midten av gulvet, og de andre står rundt, legger henda på dem og ber. Til slutt er det “Erlend” sin tur. Noen av de som ber, kommer med profetiske ord til ham. En av dem nevner “ensomhet”. Ja, “Erlend” føler seg ofte ensom uten at han egentlig kan se noen grunn til det. Han sier til de andre at det er noe han kjenner seg igjen i, og de får en god samtale om det. Han går hjem med lett hjerte. Gud har gitt ham en bekreftelse på at Han ser ham og den situasjonen han er i.
Kunne Gud ha gitt ham den bekreftelsen uten å gå via andre? Selvfølgelig, kan han det. Men Gud er for glad i fellesskap til at han lar en anledning gå fra seg til å bruke mennesker i kjøtt og blod til å formidle sin velsignelse.
Gud har ikke kalt oss til å være alene. Det å prøve å leve det kristne livet på egenhånd, begrenser mulighetene våre til å bli bedre kjent med Gud. Alle kristne har fått ulike oppgaver og talenter, og viser ulike sider av Gud. Det er bare gjennom et fellesskap av mange kristne at vi kan se nyansene i Gud og forstå hjertet hans ordentlig.
Det at vi tillater at noen andre legger hendene på oss og også legger hendene på andre, er et tegn på at vi aksepterer at vi er en del av et fellesskap og gjør oss selv sårbare overfor de andre.
Alle kristne er kalt til å legge hender på andre, det være seg små hender, store hender, svette, nyvaska eller hender med ketsjup på. Og det trenger ikke være mer mystisk enn når man legger hånda på skuldra til en kompis som har det tungt, eller gir mamma en klem når man kommer hjem til jul. Håndspåleggelsen er en gave der helt vanlige mennesker kan formidle noe fra Gud til andre.
—
Håndspåleggelse er altså et sentralt tema i kristen tro, og nevnes altså som en av de grunnleggende sannhetene om Kristus i grunnvollen.
Det at Guds sønn ble menneske og tok bolig blant oss, kan sees på som en eneste stor håndspåleggelse fra Gud til hele verden. Når håndspåleggelse omtales som grunnleggende for alle kristne, er det et ekko av det Jesus gjorde de årene han vandret på jorden i kjøtt og blod.
Håndspåleggelse i bibelsk forstand kan defineres som det å legge hendene på noen med en spesiell hensikt. Jeg vil trekke fram fire slike hensikter videre i denne undervisningen.
1) Innlemmelse
I den aronittiske velsignelse i Fjerde Mosebok kapittel 6 står det “Herren løfte sitt ansikt mot deg”. Det å møte blikket til noen andre kommuniserer aksept. Det samme gjør håndspåleggelse.
Når Ananias gikk for å møte den blinde Paulus som satt og ba (Apg 9) var han skeptisk. Skepsisen kom nok ikke bare av at Ananias hadde en menneskelig frykt for denne mannen som hadde gjort det til sitt livs mål å utrydde de kristne, men også fordi han vet at i det øyeblikket han legger hender på fariseeren formidler han aksept og ønsker ham velkommen inn i Guds menighet. Han ville nok helst unngå å være den sauen som ønsket ulven velkommen inn i flokken. Heldigvis tok Ananias sjansen på at Gud har rett, og ga Paulus en inngang i Guds menighet.
Håndspåleggelse er først og fremst en påminnelse om verdien av brødre og søstre rundt seg. Man blir minnet på at man ikke står alene i livets opp- og nedturer, og man er helt avhengig av alle disse menneskene som til og med kan irritere. De viser perspektiver av Gud som man ikke klarer å vise alene. Det trengs mange kristne for at nyansene og fargespekteret i Gud virkelig kan komme til sin rett.
2) Identifisering
I Tredje Mosebok 16 forekommer ordet “syndebukk” for første gang og har fra der bana seg vei inn i hverdagsspråket vårt. Syndebukken var en faktisk bukk som blei lagt hender på og fikk, gjennom denne håndspåleggelsen, israelsfolkets synder overført til seg selv. Så blei den sendt ut i ørkenen og døde der sammen med alle syndene.
Men det er mer i denne historien enn bare synder som bli overført til en bukk. De som la hender på bukken, identifiserte seg med den. Det betyr at de fikk del i det som skjedde med den. Når bukken døde, døde israelittene sammen med den fordi de hadde identifisert seg med den gjennom å legge hendene på den.
Dette konseptet kan være vanskelig å forstå, men det gir straks mer mening når vi tar tak i den hendelsen som syndebukken var et symbol på: Jesu død. Da Jesus døde, døde vi med Ham, og da Han sto opp igjen, fulgte vi med på lasset: “Er vi døde med Kristus, tror vi at vi også skal leve med ham.” (Rom 6,8).
Jesu håndspåleggelse på denne jorda, gjorde at vi kan identifisere oss med livet hans og døden hans og frimodig si at vi “døde bort fra synden” (Rom 6,2).
3) Formidling
Da det nærmet seg tiden for at Moses skulle dø, la han hendene på Josva og innsatte ham som etterfølgeren hans (4 Mos 27,23). Ikke bare overførte han autoritet, men Josva fikk også visdom gjennom denne handlingen (5 Mos 34,9).
Håndspåleggelse ble også brukt da Paulus og Barnabas blei sendt ut fra Antiokia på sin første misjonsreise (Apg 13,2ff). Vi ser slik at håndspåleggelse ble brukt når folk fikk nye oppgaver, og sånn er det fortsatt. Menigheten kan være med og legge hender på folk som for eksempel flytter til nye steder eller blir innsatt som eldste eller diakoner.
I 1 Tim 5,22 skriver Paulus at Timoteus skal være forsiktig med å legge hender på folk. Dette har å gjøre med det å innsette mennesker til bestemte åndelige oppgaver i f.eks. menighet. Når man legger hender på en som for eksempel skal bli eldste, sier man samtidig: “Jeg går god for denne personen. Jeg tror han kan gjøre en god jobb.” Dersom det seinere viser seg at personen ikke var denne tilliten verdig, slår dette tilbake på også den som la hendene på ham. Å be om helbredelse eller velsignelse med håndspåleggelse derimot, kan vi gjøre med stor frimodighet uten å være redde.
Også andre ting kan formidles. Helbredelse er kanskje det mest kjente. Mange kristne kjenner noen som har opplevd helbredelse gjennom at noen la hender på dem – om ikke vi har førstehånds erfaring fra det selv. Det nye testamentet er fylt til randen av eksempler på slik helbredelse, men la oss kort se på historien i Evangeliet etter Lukas 8,43-44. En kvinne som har hatt blødninger sniker seg innpå Jesus og berører kappen hans. Umiddelbart stopper blødningen.
Jeg tar med dette eksempelet for å vise at håndspåleggelse kan ha mange former. En leksikolog ville nok rynket på nesen av at dette ble kalt for håndspåleggelse, men likevel ble kvinna helbredet.
Nådegaver og åndsdåp ligger også under håndspåleggelsens juletre. En interessant historie her finner vi i Apostlenes Gjerninger kapittel 8 der trollmannen Simon, selv om han har tatt imot Jesus, har noen mangler i sin forståelse av Guds rike. Han ser at Peter og Johannes legger henda på folk og gir dem Den hellige ånd. Han tilbyr dem penger for at han også kan få den autoriteten, og får et svar som ikke smaker ham.
Denne historien er også med på å vise oss noen andre ting. Håndspåleggelse er ikke et magisk formular. Det er ikke sånn at bare man legger hender på en person på riktig måte og sier de riktige ordene, så er Gud tvunget til å gripe inn. Nei, man må be i henhold til Guds vilje og det må gjøres i tro.
4) Et fysisk kontaktpunkt for troen
En annen definisjon på håndspåleggelse er at den er et fysisk kontaktpunkt for troen. Gud vet at vi mennesker har vanskelig for å forholde oss til ting som er for abstrakte, og jeg tror det er en av grunnene til at han har gitt oss nettopp håndspåleggelsen som en konkret hjelp til å dra Guds usynlige virkelighet inn i den synlige.
Kristendommen har en lang historie i å stå i opposisjon mot den dualismen som trekker et skarpt skille mellom kropp og sinn, det fysiske og det åndelige. Gjennom håndspåleggelse viser Gud oss at han er Gud for begge deler, og at han dreiv med cross-over lenge før det ble hipt.
Jeg tror vi kristne legger altfor lite hendene på hverandre. Jeg vil som avslutning oppfordre deg til både å be om forbønn når du trenger det, men også tilby deg å be for andre når du ser at de har behov, eller du bare har lyst til å velsigne dem.
Når vi legger hendene på andre, bli armen vår en nettverkskabel som er koblet direkte i Guds router. Armen vår formidler Guds kraft og kjærlighet til et menneske som trenger det. Og om du ikke synes det skjer noe, så ikke bry deg om det. Du har vært lydig mot Gud og gjort din del. Nå er det opp til Ham.
TIL REFLEKSJON (ALENE eller i GRUPPER)
- Hvorfor tror du Gud ønsker å bruke fysiske handlinger, som håndspåleggelse, for å formidle sin kraft og nærhet?
- Har duselv opplevd at Gud møtte deg gjennom bønn og berøring fra andre? Hvordan påvirket det deg?
- Hva kan du lære av eksemplene i Bibelen der håndspåleggelse ble brukt til helbredelse, innsending eller oppmuntring?
